"Ikke forlat meg" er den desperate tittelen på Stig Sæterbakkens siste roman. Og det er en desperat historie vi får, der 17 år gamle Aksel er hovedpersonen, og der hans redsel for å miste kjæresten Amalie er så overgripende at den ødelegger hele forholdet.
Dødsens alvor
Stig Sæterbakken: Ikke forlat meg. Cappelen Damm 2009
Dette er beskrivelsen av den første store kjærligheten, den som er så sterk at om den skulle briste, ja, da kan det være det samme med livet selv. Det er den følelsen Stig Sæterbakken gir, og det er ikke en følelse på liksom. Åpningen er sort som døden.
"Ikke forlat meg" fortelles i omvendt kronologisk rekkefølge. Vi starter med slutten, etter at alt er over, etter kjærligheten, etter lykken. I korte kapitler, noen på bare en halv side, viser fortelleren oss hvorfor det gikk som det gikk, hvordan Aksel i en nedadgående spiral selv har gjort livet vanskeligere. Sjalusi og mindreverdighetsfølelse aksellererer:
"Javel, du er sjalu! Men hva annet går det an å være? Den om aldri har vært sjalu, har vel aldri elsket. Den som aldri har vært utsatt for sjalusiens galskap, har vel aldri vært elsket. Sjalusi er det samme som kjærlighet. Sjalusi er overdreven kjærlighet. Men hva er den kjærligheten verdt, som ikke er overdreven? Hva føler man, hvis man aldri føler sjalusi? Hvis man ikke er sjalu, hva i all verden er man da?"
Andre person entall
Hele fortellingen holdes i du-form. Det er et grep som kan virke anmassende. Det kan være fikst i ett kapittel, men i en hel roman? Ikke minst blir det noe konstruert over dialogene når de blir av typen "Hvem tenker du på? gjentar du." Men likevel: Den gjennomførte bruken av du understreker intensitet og nærhet, heller enn distanse. Leseren blir inkludert, som en mulig romankarakter selv. Kunne dette vært meg?
Sæterbakken forklarer ikke, han legger frem situasjoner. Og de er utpreget tenårings-aktige, der små detaljer i venners ordvalg kan få overdimensjonert betydning. Historien trekkes langt tilbake, til barndommen, og til et svik Aksel opplever fra sin beste venn. Denne offer- og mobbehistorien, der Sæterbakken ikke går av veien for å skildre fornedrelse og ydmykelse i all sin begredelighet, blir for meg undøvendig for selve kjærlighetshistorien. Som begrunnelse for Aksels sårbarhet blir den tung, for villet, og slår noe av kraften ut av en ellers tydelig historie.
Språklig sterk
Vanskelige parforhold er et hett tema denne høsten. Om du ikke fristes av enda en ulykkelig kjærlighetshistorie, så skal du lese Sæterbakken på grunn av språket. Denne teksten gir meg følelsen av at hver setning er nøye gjenomarbeidet, at språket vil noe, er på vei mot noe, griper tak.
En mann som skriver at "Et menneske er en hud mellom to former for kaos" er det verdt å låne øre til.
