Det er ikke nok å se hva Quentin Tarantino skaper. Vi prøver å forstå noe også. I tilfellet «Inglourious Basterds» (med to bevisste ortografiske feil) tror jeg vi kan legge inn den forståelsen vi selv ønsker, og finne mening i det. Jeg synes det er en kvalitet.
Vi kan se den som en film om filmmediets kraft og formidlerens makt. For bak hendelser og handlingsforløp dreier det seg om å manipulere og å bli manipulert.
Vi blir minnet om Leni Riefenstahl, Hitlers privilegerte regissør. Hun var et propagandageni. I Tarantinos film vises en av filmene hennes på en liten kino i Paris. En tysk soldat lar seg begeistre av både Riefenstahl og den unge kvinnelige kinoeieren som viser filmen.
I Tarantinos film får den 2. verdenskrig et annet forløp og resultat enn i virkeligheten. Han formidler fordreiningen sin i troverdige former. Stemningen er mer realistisk og sann enn i mange filmer som hevder å fortelle historisk korrekt.
Aktørene snakker fransk, sørstatsamerikansk, tysk og italiensk etter situasjon og opphav. De er troverdige. Skuespillerne overbeviser. Alle skuespillerne. Koloritten er perfekt. Rytmen er langsom. Det er virkningsfullt. Uttrykket er dempet når det er riktig, og voldsomt når det er vold som skildres.
Det vi vet er usant, virker troverdig.
Tarantino tenker seg at Føreren, Goebbels, Bormann og en drøss andre nazi-størrelser samles i den lille kinoen i Paris for å overvære gallapremiere for filmen ”Nasjonens Stolthet”. De er ikke alene på stedet. To-tre falske italienere knekkes før teppet går opp. Men Hitler er ubekymret. Han ler frydefullt når helten på lerretet plaffer ned 300 fiender.
I de første bildene ser vi Hitlers utvalgte jødejeger komme til en heiegård for å undersøke om det finnes noe eller noen under gulvplankene. Ei jødisk jente unnslipper. Mot slutten av krigen driver samme jenta, med ny identitet, en liten kino i Paris. På den kinoen foregår gallapremieren som kan endre krigens utfall, og dermed også all ettertid.
Det er i nitratfilmens tid. Nitratfilm er eksplosivt materiale.
