Av Jon-Ove Steihaug
Documenta-utstillingen i Kassel i Tyskland har opparbeidet seg en posisjon som den absolutt viktigste og mest toneangivende begivenheten i internasjonal samtidskunst. Den blir arrangert med fem års mellomrom, hver gang ledet av en ny utstillingskurator som gis helt frie hender. Mens Biennalen i Venezia foruten en hovedutstilling består av nasjonale paviljonger styrt av ditto komiteer, kan Documentas eneveldige kurator gjøre langt mer profilerte valg.
Opp av asken
Den første Documenta ble arrangert i 1955, mens Kassel ennå lå i ruiner etter ødeleggelsene i andre verdenskrig, bombet av de allierte bl.a. fordi den var en sentral by for tysk våpenindustri. Også tysk kunstliv befant seg på et nullpunkt etter nazitidens kulturrelle unntakstilstand, hvor den moderne kunsten var blitt fordømt som degenerert. Documenta var et forsøk på reetablere de kulturelle forbindelsene og gjenopprette kontakten med moderne europeisk og amerikansk kunst.
Kunsthappening
I dag er Documenta blitt en massiv kunstbegivenhet som lokker hundretusener til Kassel. Man forventer omkring 600.000 besøkende i løpet av de hundre dagene utstillingen varer og budsjettet er på rundt 160.millioner kroner. Den voldsomme oppmerksomheten gjør utstillingen spesielt sentral når det gjelder diskusjonen av samtidskunst. Denne Documenta presenterer omkring 110 kunstnere, fordelt på fem utstillingssteder.
Tilbakeskuende
Kurator Roger M. Buergel har laget en utstilling som på flere måter skiller seg fra de foregående. Den er for det først langt mer tilbakeskuende. De eldste verkene på utstillingen er persiske miniatyr-malerier fra 1300-tallet, samlet av en prøyssisk ambassadør til Istanbul på 1700-tallet. Et sentralt anliggende i utstillingen synes dermed å være kulturutveksling i vid forstand, bl.a. mellom østlig og vestlig kultur.
Buergel trekker også frem en rekke mindre kjente avantgarde-kunstnere fra 1960- og 70-tallet, ikke minst fra Øst-Europa og Latin-Amerika. Han forsøker på den måten å supplere bildet av vår nære kunsthistorie, og trekker linjer bakover som åpner nye perspektiver.
Formvandringer
Helt vesentlig for denne utstillingen er ønsket om å la verkene gå i dialog med hverandre på et formmessig og dernest underliggende tematisk plan, noe Buergel omtaler som ”migration of forms”. I de mest vellykkede delene av utstillingen skapes det virkelig fine sammenhenger som gir store kunstopplevelser.
Selv om det dreier seg om en megabegivenhet med hundretusener av besøkende, satser Buergel på det stillferdige og subtile. I utstillingens regi og dens valg av kunstnere ligger det åpenbart en bevisst motstand mot det spektakulære og markedsdrevne som preger dagens kunstverden
Spektakulære prosjekter
Samtidig finner man her som på andre store internasjonale mønstringer verk som er medievennlige og mer umiddelbart tilgjengelige. Som den kinesiske kunstneren Ai Weiweis sosiale eksperiment, der han i flere puljer bringer eksakt 1001 kinesere til Kassel, for de fleste av dem er det første gang de er i Vesten, her som del av et iscenesatt møte mellom Øst og Vest. Han har plassert ut samme antall antikke kinesiske stoler i utstillingen som publikum kan benytte, noe som gir prosjektet et nærvær også i selve utstillingen.
Et annet prosjekt er den thailandske kunstneren Sakarin Krue-On som planter en hel risåker i terrasser nedenfor slottet Wilhelmshöhe på høyden ovenfor Kassel. Eller kroatiske Sanja Ivekovic som på tvetydig vis har plantet valmuer, deriblant opiumsvalmuer, på den svære plassen foran utstillingens klassisistiske hovedbygning.
Nedtoning av kunstteoretisk diskusjon
Noe som kjennetegner denne Documenta i forhold til de to foregående i 1997 og 2002, er at den mer teoridrevne kunstdiskusjonen som disse så sterkt fremhevet, her er blitt nedtonet. Buergel ønsker med dette i større grad å sette kunstverkene i sentrum. Han hevder med det kunsterfaringen som noe som overskrider gitte teoretiske rammer.
Politikk og feminisme
Det betyr ikke at han går tilbake til en konservativ kunst for kunstens egen skyld-posisjon. Utstillingen er tvertimot dominert av verk med en sosial og politisk agenda. Ikke minst viser den mye kunst fra Latin-amerika, Afrika, India og Kina som både indirekte og direkte bringer globale politiske spørsmål på banen. Dette har den felles med den forrige Documenta, hvor kunsten utenfor Europa og Nord-Amerika for alvor banket på døren.
Noe av det mest radikale ved denne utstillingen er den store andelen kvinnelige kunstnere, dvs. det er omtrent like mange kvinnelige som mannlige kunstnere. Jeg tror ikke dette har hendt før på denne typen store internasjonale mønstringer. Bl.a. presenterer denne utstillingen nærmest en hel generasjon kvinnelige amerikanske konsept-kunstnere fra seksti- og syttiårene, som Mary Kelly, Martha Rosler eller den nyoppdagede Lee Lozano.
Til tross for mange sympatisk trekk, bl.a. utstillingens historiske tilnærming, savner jeg en sterkere betoning av den helt aktuelle kunsten.
Det er allikevel noen markante verk eller konstellasjoner av verk som i mine øyne peker seg ut og som sitter igjen som store kunstopplevelser.
Japansk bondage og avantgarde-dans
Dett gjelder bl.a. tyske Hito Steyerls dokumentariske videofilm om en egen bondage-sjanger innenfor japansk pornografi. Kunstneren oppsøker dette miljøet tyve år etter at hun selv poserte for et magasin, en odyssé som bringer frem overraskende perspektiver, med koblinger både til superman og Abu Ghraib-fotografiene.
Like ved Steyerls film kunne man oppleve Trisha Browns dansekompani i to koreografier fra omkring 1970, hvor de bl.a. beveger seg i et klatrestativ bestående av et nettverk av rep. Her kom Buergels utstillingsgrep til sin rett. Det oppsto noe usannsynlig og grensesprengende i koblingen mellom Steyerls heftige video og skjønnheten i Browns uformelle dans.
Arbeidere og Herkules-anlegg
Et annet grep som det svingte av var installeringen av Allan Sekulas arbeiderbilder som ble presentert utendørs på nærmest sovjetisk maner, i det barokke og monumentale hageanlegget på høyden over Kassel hvor man også finner et svært Herkules-monument.
Kannibalisme og miniatyrmaleri
Samme sted, i det som nå er byens museum for eldre kunst, kunne man bivåne kunstnerduoen Dias & Riedwegs video-iscenesettelse av europeiske fantasier om kannibalisme blant de primitive svarte, basert på en reiseberetning fra 1600-tallet. Dette sto i kontrastfylt samspill med bl.a. fem hundre år gamle persiske og indiske miniatyrmalerier.
Videodokumentar om seksuell vold
Blant de mest opprivende verkene var indiske Anwar Kanwars videoinstallasjon over ti skjermer som dreide seg om seksuell vold overfor kvinner i politiske konflikter i India og Pakistan. Ikke minst hvordan de overlevende lever videre med de traumatiske hendelsene og forsøker å bearbeide dem.
Fotballanalyse
Et siste verk jeg skal trekke frem er tsjekkisk-tyske Harun Farockis videoinstallasjon som ene og alene baserer seg på TV-overføringen av VM i fotball i fjor i Tyskland. Hans fascinerende mediefortelling går inn på dette fra utallige vinkler og med de aller mest avanserte hjelpemidlene man i dag for å analysere fotballkamper. Farocki skal for øvrig stille ut på Nasjonalmuseet i Oslo i nærmeste fremtid.
Det er umulig å yte en så omfattende utstilling rettferdighet i en kort anmeldelse. Det er mange sympatiske ting å si om årets Documenta XII, men det kan som nevnt bli litt for mye “skjønnånderi” og litt for lite vekt på det som skjer her og nå i dagens samtidskunst. Buergel har laget sin drømmeutstilling og fulgt sin egen sensibilitet helt ut. I visse deler av utstillingen gir dette full uttelling, mens det i andre deler kan bli for aparte og kaprisiøst, og dermed føles irrelevant.