Navngir norske hirdmedlemmer som deltok i tortur og drap
Forfatter Eirik Veum varslet ikke de pårørende før boken, som navngir norske hirdmedlemmer, gikk i trykken.
I en periode under krigen ble norske vaktsoldater sendt til Nord-Norge, blant annet Beisfjordleiren, som vakter i de såkalte serberleirene. Flere av dem deltok i drap og tortur av fangene.
I boka navngis 962 nordmenn som ble dømt for landssvik. Dette er personer som utførte mishandling, vold eller drap under andre verdenskrig i Hirdens tjeneste.
– Hirden kom fra det nasjonalsosialistiske miljøet i Norge. Det vanskelig å si nøyaktig hvor mange medlemmer det er snakk om, men den bestod av veldig mange bønder, folk fra arbeiderklassen, men også folk fra høyere sosiale lag, sier Veum.
De var Nasjonal samlings politiske soldater, en kopi av det tyske Sturmabteilung (SA), og skulle være en kampavdeling som skulle slåss hjemme. De skulle være alt fra grunnstammen i et nytt norsk samfunn til å være politi.
I løpet av krigen vokste medlemstallet kraftig, i og med at alle mannlige medlemmer av NS automatisk fikk medlemskap i Hirden. Hirden bestod av en rekke mindre avdelinger og enheter, som Hirdens Alarmenhet og Hirdens Bedriftsvern.
Grusomme overgrep
I boken kommer det frem at enkelte av medlemmene utførte noen av de mest grusomme overgrepene begått på norsk jord under krigen. Det er særlig Hirdvaktbataljonens vaktsoldater som tjenestegjorde i fangeleirene i Nord-Norge, som utfører disse overgrepene.
– Ved å anonymisere så vil man kaste mistanke over tusenvis av nordmenn som ikke gjorde annet enn å være passive medlemmer av Hirden, sier Veum.
Han avviser det som spekulativt å trykke navnene.
– Dette handler ikke om familiers ære eller om man skal kunne være stolt av navnet sitt. Det handler om å vite hva som skjedde. Nordmenn er også i stand til, hvis omstendighetene er riktig, å utføre ugjerninger som for ettertiden fremstår som ondskapsfulle og makabre, sier han.
Forlagssjef Erling Kagge gir ut Veums bok. Han mener det ikke er et poeng å nevne navn i seg selv.
– Men det vil kunne fremstå som uansvarlig å gi ut en bok som knytter konkrete hirdavdelinger til slike forbrytelser uten å navngi hvem som utførte ugjerningene.
– Ved å anonymisere vil forfatteren kunne kaste mistanke over mange som ikke var annet enn medlemmer av Hirden. Ved å legge frem så god dokumentasjon som mulig unngår man spekulasjoner og unødvendig mistenkeliggjøring. Her kommer det tydelig frem hvem som gjorde hva, basert på rettsforhandlingene under landssvikoppgjøret, sier Kagge.
Han legger vekt på at de fleste som blir navngitt er dømt for ulike former for overgrep eller hadde ledende posisjoner i Hirden.
– Unntaket er vaktsoldatene i Hirdvaktbataljonen. Der er også stabsmedarbeidere og instruktører tatt med. De var en del av det administrative apparatet i avdelingen og var med på å legge forholdene til rette for driften av fangeleirene. Hirdmedlemmer som kun var passive, er ikke navngitt, sier Kagge.
– Unødvendig å bruke navn
Historiker Michael Stokke har lest manuset til boken, og har bidratt med å sjekke fakta.
– Det er viktig at Hirdens rolle under krigen diskuteres. Hirdvaktbataljonen utførte flere grusomme handlinger, men det er unødvendig å offentliggjøre navnene deres, sier Stokke.
I doktorgraden hans om temaet, har han valgt å anonymisere de som omtales.
– De har fått sin dom, og sonet sin straff. Jeg mener de bør få slippe å bli påminnet dette. Nå er det familiene deres som vil få belastningen ved å høre om dette.
Forlagssjef Erling Kagge
Foto: Aas, Erlend / SCANPIX
– Kommer til å få sjokk
Veum sier han ikke har varslet noen av familiene.
– De vet ingenting. Mange kommer til å få seg et sjokk. De kommer til å bli rasende, sinte og lei seg. Og det er jeg forberedt på.
Hvorfor er det så viktig foe deg å navngi hirdene?
– Det er viktig at alle opplysninger skal kunne ettergås, at alle skal kunne kontrollere at det som kommer frem om navngitte personer er riktig. Disse skal kunne kontrolleres av andre enn meg, sier Veum.
Han er klar over at dette kan virke belastende på de familiene det berører.
– Naturligvis. Hvis jeg ikke hadde skjønt det, kunne jeg aldri ha gjort dette. Det handler om å forstå at dette fortsatt er veldig sårt i Norge fordi vi aldri har hatt åpenhet om det. Det handler om å forstå historien sin. I Norge vet vi ikke nok om den ennå, sier han.
Kagge mener det ville være meget komplisert å komme med en personlig henvendelse til enhver som er berørt.
– Tusenvis, kanskje titusener, av mennesker burde i så fall spores opp, kontaktes og varsles. I Norge finnes det ingen god oversikt over hva gjerningsmennene gjorde etter at de hadde sonet straffen. Det er heller ikke laget noen oversikt over hvem som fikk barn og barnebarn etter at de ble løslatt fra fengselet. Eirik Veum har imidlertid kontaktet gjerningsmenn som fremdeles er i live angående bokprosjektet, sier Kagge.
I forbindelse med utgivelsen av første bind i serien om «Nådeløse nordmenn, Statspolitiet», fikk han kritikk fra både forskere og pårørende da navn på nordmenn som jobbet for tyskerne ble offentliggjort.
– Tilbakemeldingene jeg har fått så langt tyder på at etterkommerne ikke reagerer så sterkt på dette. Etter den forrige boka er etterkommere klare på at ondskap ikke er noe som går i arv.
Ønsker helter
I likhet med Veum mener Stokke det er viktig å belyse dette temaet. Han mener vi nærmest har fortrengt denne delen av vår historie.
– Dette er en så forferdelig del av vår historie at vi ikke ønsker å tenke på at det kunne skje. Vi har ønsket å fokusere på det positive – det gode forholdet med de jugoslaviske fangene i ettertid og å fordømme SS. Vi trenger å snakke om ugjerningene. Nordmenn var ikke bare gode, sier han.
Historikere har forsket lite på hendelsene fra krigen som setter nordmenn i et dårlig lys. På 50-tallet publiserte Nils Christie en studie om temaet.
– Avhandlingen hans ble gjemt, lagt i en skuff og glemt fordi det som kom frem var så graverende – at nordmenn kunne være nazister og quislinger er en ting, men at de utførte tortur og drap – ble for mye. Det var det tyskerne som gjorde. Først etter flere tiår ble den hentet frem og gitt noe oppmerksomhet, sier Veum.
Kagge mener historien om nordmenns innsats i Norge for okkupasjonsmakten lenge har vært mangelfullt kommunisert.
– Vi har veldig mange heltehistorier i Norge, og få andre beretninger som kan nyansere disse. Eirik Veum skriver lettfattelig om en del av norsk okkupasjonshistorie som er lite kjent blant de fleste nordmenn. Boken er ikke et moralsk oppgjør med dem som var med, men et forsøk på å skildre viktige deler av Hirdens virksomheter, sier han.
Materialet til boken bygger på 35.000 dokumenter, mange åpne dokumenter – rettsdokumenter og ulike samlinger – men en del av opplysningene er basert på dokumenter som fortsatt er unntatt offentligheten.
