Her blir Norge en romnasjon

– Et uforglemmelig øyeblikk. Det var enormt for meg som nyutdannet sivilingeniør å være med på oppskytingen av Norges første rakett. Alle gjorde en fantastisk jobb. Først i ettertid forsto vi at dette var starten på Norges vei ut i verdensrommet, sier Arne Pedersen (78), som selvsagt er på plass sammen med kong Harald, næringsminister Trond Giske og flere hundre gjester fra inn- og utland når Norge feirer 50 år som romnasjon på Andøya i helga.

18.august 1962: På en øde gresslette på Oksebåsen på Andøya står den 378 cm lang to-trinnsraketten på en spinkel oppskytingsrampe.

– Man skulle ikke tro at det mulig å skyte opp en rakett fra en så enkel konstruksjon, sier Arne Pedersen til NRK.no

Telemetristasjonen er en instrumentert trailer utlånt fra NASA. Mellom 20 og 30 mennesker fra Forsvarets forskningsinstitutt jobber iherdig med de siste forberedelsene mens journalister og fotografer gjør seg klare til å fange øyeblikket.

– Jeg husker spesielt tusenkunstneren Odd Dahl, som hadde vært flyger på Roald Amundsens Maud-ekspedisjon, teste og skru. Han var tydelig nervøs og spent.

Nedtellingen starter, og på slaget 09.09 høres et høyt smell før «Ferdinand 1» skytes opp i lufta. «Ferdinand 1» nådde 102 kilometer i atmosfæren.

– Vi sto på og fikk det til. Oppskytingen var vellykket. Vi hadde et godt samarbeid med USA og NASA, og det var takket være dem at vi fikk overta raketten som ble skutt opp 18.august, sier Pedersen.

I 1962 var han fersk sivilingeniør fra NTH i Trondheim, og hadde fått jobb i Sverige på et observatorium. Der var han opptatt med å bygge sin egen rakett, da han ble invitert til å være med på oppskytingen av «Ferdinand 1» på Andøya.

Ømfindtlig tema under den kalde krigen

Forskningsraketten «Ferdinand 1» var den første instrumenterte rakett i Europa, og det vitenskapelige målet var å studere den polare ionosfæren.

– På den tiden var radiokommunikasjon et stort problem med både for militære og sivile. Men det fantes ingen målinger, og det var slike målinger vi tok sikte på med «Ferdinand», sier Pedersen.

Diskusjonen rundt Norges rolle i romforskningen hadde pågått i flere år før rakettoppskytingen på Andøya i 1962. Dette var midt under den kalde krigen og norsk romvirksomhet var storpolitisk vrient.

Ifølge Norsk Romsenter sin jubileumsartikkel om Ferdinand-oppskytingen startet opptakten til begivenheten på Andøya allerede i krigsårene. Andre verdenskrig viste at radiokommunikasjon var et svært viktig militært verktøy, og forskerne forsto at komplekse geofysiske forhold i nord hadde en påvirkning på radiokommunikasjon.

Nøkkelen lå i en bedre forståelse av jordatmosfæren, som blir ionisert av solstråling. Den øverste delen av jordatmosfæren spiller en sentral rolle fordi den reflekterer radiobølger over større avstander. Derfor ble utviklingen av ny og bedre radiokommunikasjon interessant for forsvaret, men også økonomisk viktig for fiskeri og shipping.

– Andøya var perfekt

I januar 1960 blir det besluttet å opprette en norsk romforskningskomité. Komiteen skal vurdere om Norge er klar for å ta skrittet ut i romalderen, og i så fall, hvordan man skulle gå fram.

– For å få amerikansk støtte til et rakettskytefelt i Nord-Norge ville Forsvarets forskningsinstitutt bruke Norges plassering nær nordlyssonen. Andøya var nærmest perfekt for slike oppskytinger. På 1950-tallet hadde NATO finansiert en flystripe her, forteller Arne Pedersen.

Den norske regjeringen gikk en stram balansegang mellom ønsket om å holde USAs interesse i nordområdene oppe og samtidig holde spenningen mellom Norge og Sovjetunionen nede. Hendelser som U2-affæren i 1960 satte regjeringen i en vanskelig posisjon, men etter hvert ble regjeringen overbevist om prosjektets sivile natur, og planene be godkjent.

Oppkalt etter oksen Ferdinand

Derfor var det kanskje ingen tilfeldighet at den første norske raketten ble kalt Ferdinand etter den pasifistiske oksen som heller ville lukte på blomster enn
å slåss. I tillegg passet passet godt med at oppskytingen skulle skje ved Oksebåsen på Andøya.

I årene som fulgte har rakettskytefeltet gradvis blitt forbedret og utvidet.

– Det startet med en rakett, og den ble det første steg på noe som ble skikkelig stort. Norge fikk demonstrert for omverden at vi hadde tekniske løsninger. Resten er en sammenhengende suksesshistorie. Vi har bygget opp solid kompetanse innen romvirksomhet, både vitenskapelig, komersielt og samfunnsmessig. Norge er i dag en sterk deltaker på alle måter, både industrielt og innen forskning, sier Arne Pedersen, som har jobbet for den europeiske romfartsorganisasjonen ESA i 30 år

• Les mer om Andøya Rakettskytefelt i NRK Nordlands fylkesleksikon

Spilte inn nedtelling på båndopptaker

I årene etter den første rakettoppskytingen i 1962 ble det skutt opp over 10 såkalte «Ferdinand»-raketter. Tidligere direktør ved Andøya Rakettskytefelt, Kolbjørn Adolfsen var med på den andre oppskytingen.

– Det utstyret vi hadde var veldig enkelt. Vi hadde spilt inn nedtellingen på en båndopptaker, og en enkel vindmåler viste vindretning og styrke. Og så hadde vi røde og gønne lys som signaliserte «go» eller «no go».

Adolfsen ble ansatt i 1964, og avanserte til administrerende direktør før han gikk av i 2005 – etter 42 år på rakettskytefeltet.

– Det var ei fantastisk tid. Det var en lykke å gå på jobb hver dag i alle disse årene. Entusiasmen og kunnskapen som finnes her, gjør at det sannsynligvis vil være et rakettskytefelt her om ytterligere 50 år også, tror han.

– Enorm utvikling

I dag er det 70 ansatte ved Andøya Rakettskytefelt, og virksomheten går langt utover det å skyte opp raketter. Rakettskytefeltet fungerer som et senter for norsk romforskning, og tilbyr gjennomføring av rakett- og ballongoperasjoner fra både Andøya og Svalbard, drifter en rakke bakkebaserte instrumenter, eier og driver ALOMAR LIDAR-observatoriet og er med i utviklingen av førerløse fly (UAS).

– Norge er en ganske stor romnasjon. Bare tenk på hvor avhengige vi er av verdensrommet for å snakke i mobiltelefon og se på tv. Alt av kommunikasjon, navigasjon og data er avhengig av de satelittene som befinner seg ute i rommet. Noe av det Andøy har bidratt med i de 50 årene vi har eksistert, er å øke kunnskapen om hvordan nordlys og interaksjon mellom jord og sol virker inn på komminikasjonen, sier administrerende direktør Odd Roger Enoksen ved Andøya Rakettskytefelt til NRK.no.

Ifølge Enoksen blir dette ett av de mest spennede feltene i framtiden.

– Vi skal være med å teste ut ny teknologi som kan gi oss kunnskap om hvordan sola påvirker alle de instrumenter som befinner seg i satellittene som befinner seg ute i verdensrommet.

• Les også: Feirer 50 år som romnasjon
• Les også: – Verden har aldri vært nærmere atomkrig
• Les også: Denne teddynauten skal ut i rommet

– Ingen bosetting på månen

Bo N. Andersen, som er er administrerende direktør ved Norsk Romsenter sier mye er blitt annerledes enn vi så for oss da «Ferdinand 1» gikk til værs på 60-tallet.

– Romfartsoptimismen rådet, mange trodde at etter månelandingen var det bare et spørsmål om noen tiår før Mars ville være nådd. Vi så for oss permanent bosetting på månen og at hotellferie i bane rundt jorda snart ville være et feriealternativ. Utviklingen har vært voldsom, men den har gått i en helt annen retning enn ut i verdensrommet, sier han.

• Les også: Her er norgeshistoriens største rakett

– Det som i virkeligheten har skjedd, er at romvirksomheten er blitt totalt
integrert i dagliglivet - på jorda. Vi lever i en teknologibasert hverdag og klarer oss ikke uten rommet, sier Andersen.