Margaret Skjelbred
Andrea D
Tiden 2006
"Andrea D" er ei dramatisk livshistorie. Frå den 16-årige Mira i 1911 blir valdteken av ein bonde i Litauen og slik blir mor hennar, og til Andrea endar som senil 79-åring på ein sjukeheim ein stad i Norge tidleg på 1990-talet.
Mellom desse to ytterpunkta har det vore eit omreisande liv med mor Mira og stefar Yosef og ikkje minst den høgt elska hesten Barai. Det har vore mann og barn som blei likvidert av nazistane. Det har vore flukt til Japan og deretter ekteskap med ein norsk sjøkaptein. Mykje av livet til Andrea D "har berre blitt slik". Sterke krefter har styrt lagnaden hennar.
Å rydde eit liv
To kvinner, tvillingar, sit på eit loft og ryddar bort saker som har hopa seg opp etter eit langt liv. Der dukkar det opp ei svart bok med brokkar av ei livshistorie. Skrot og kasser får lov å liggje, no er det boka det gjeld, og der må dei fylle ut tomme felt med informasjonar og kunnskapar dei sjøl nesten har gløymt eller aktivt har fortrengt.
Romanen "Andrea D" bevegar seg mellom desse to historiene: kvinnene på loftet og den litauiske jødekvinna Andrea D. Etterkvart flettar historiene seg saman, og til slutt vrir dei seg rundt ein ekstra gong og set loftshistoria i eit heilt nytt lys. Oppbygginga av denne romanen er svært god.
Språkleg brist
Men det er ikkje nok å ha ei god historie og ei interessant oppbygging av historia. I tillegg må det vere eit språk til å bere dramatikken, og det trengst detaljar som gjev oss eit bilete av det livet som er levd. Og her sviktar det. Skjelbred økonomiserer meir enn godt er med detaljar. Mira, Yosef, Andrea D. og hesten vandrar rundt i grensetraktene mellom Polen og Litauen i mange år og driv småhandel. Eg vil tru at omstreifande jødar på denne tida og i denne regionen kunne oppleve meir enn berre å bli kasta ut av ei kyrkje.
Andrea D. har ein eigenskap, og det er at ho kan turne og balansere. Mira og Yosef har ein eigenskap på deling; dei er gode menneske. Historia kunne ha vore lagt kvar som helst i verda, verken geografien eller den jødiske kulturen står fram som noko spesifikt.
Språket er også underleg alment: "vi ler og gråter, vi drømmer, vi dikter" står det om kvinnene på loftet. Kvinnene "elskar" både voksdukar, grasplenar og mor, og "hatar" å vere aleine. Medan Mira D "hatar" nazistane som skaut mor og stefar, mann og dotter. Når så ulike fenomen blir karakterisert på identisk vis, blir språket flatt. Dette flate språket blir forsøkt nyansert og dramatisert ved adjektiv. Då får ein slikt som "hamonisk ro" eller "en gammel middelalderby som kan følge historien sin tilbake til 1300-tallet". Finst uharmonisk ro? Og finst det nye middelalderbyar? (Som middelalderby betrakta er denne her forresten ganske ny, ettersom den blei grunnlagt såpass kort tid før epoken var slutt.) Slik bruk av adjektiv har ein viss effekt, men dei tilfører historia lite anna enn kulør. I lengda blir det masete og kan ikkje skjule at miljø- og menneskeskildringane manglar substans.
Sein forklaring
Kva så med kvinnene på loftet? Lenge irriterte det meg at dei snakka som små barn sjøl om dei må vere i 40-årsalderen. Etterkvart oppdagar ein at ikkje alt er som det ser ut til å vere på dette mørkeloftet, og dette underlege misforholdet mellom språk og alder får - om ein legg velviljen til- ei slags forklaring på slutten. Spørsmålet er om det då ikkje er i seinaste laget.
Det er også i seinaste laget for dei å oppdage kva for historie dei sit med, og som dei aldri har orka eller hatt mot til å søke innsikt i. Og for Andrea D. er det altfor seint å gjere noko med den innsikta romanen gjev oss lesarar, nemleg at det å vere open om si eiga historie har ei lækjande kraft. Den som vedkjenner seg si eiga fortid, har ein platform å stå på og eit punkt å kome vidare frå. Dette er kloke innsikter, men det bergar likevel ikkje romanen.
"Andrea D." er altså ei spennande og gripande historie som er fortalt i eit språk som ikkje kan bere dramatikken det blir lagt opp til.
Boktilsynet, NRK P2, 4. oktober 2006