Redaktørene for antologien "Utilslørt", Nazneen Kahn-Østrem og Mahmona Kahn, skriver i forordet at "Det finnes ikke én korrekt måte å være muslimsk kvinne på, like lite som det finnes én korrekt måte å være menneske på". Det er et fint utsagn, et utsagn som kan synes så selvfølgelig at det nesten ikke trengs. Men tenk etter:
Hvordan er blikket på kvinnen i hijab, for ikke å snakke om hun som skjules i den heldekkende niqab'en, fra vestlige kvinner som mener de selv er eier av friheten?
En invitasjon
Nazneen Kahn-Østrem og Mahmona Kahn (red.) 'Utilslørt. Muslimske råtekster'. Antologi. Aschehoug forlag 2011.
I "Utilslørt" møter vi mangfoldet - dét er det aller viktigste ved antologien. Her er 25 år gamle Amila, som måtte flykte fra Bosnia da så mange muslimer ble drept på begynnelsen av 1990-tallet. Her er Mehda fra Iran, Tina fra Indusdalen, Sarah, som har norsk mor og algirsk far, og Valgerd, den tidligere fengselsbetjenten fra Tønsberg som har konvertert til islam.
19 kvinner i alderen 18 til 44 år gir sitt bidrag til boken. Mange av dem er svært taleføre; de er journalister, studenter, akademikere. Noen tekster er mer ubehjelpelige; det er stor variasjon både i litterær kvalitet og i ståstedet som forfektes. En fellesnevner er likevel åpenheten, invitasjonen inn, bak sløret der det måtte finnes, bak den hardt tilkjempede vestlige fasaden, der den har tjent som skanse mot fordommer. Ønsket er å bli sett, å vise seg frem som individ i et samfunn som blir mer og mer polarisert, og der redselen for muslimer kan synes langt større enn da de første innvandrerne fra Pakistan og India kom til Norge på 1970-tallet.
Nyreligiøsitet og fritt valg
Jeg leser med interesse, om jeg ikke kan forstå det, om ungjenta som er født og oppvokst i Norge og som selv velger å dekke seg til med niqab, slik at bare øynene synes. Flere av bidragsyterne skriver at de senere årenes offentlige diskusjon om tro og kultur har fått jentene til å ta på seg sløret, i protest mot foreldregenerasjonen. Ved å vise til religionen, vil de forsvare kvinners rett til utdanning, karriere og valg av ektemake. Nyreligiøsiteten er en protest mot vrangforestillinger og mistolkinger av Koranen, hevder de.
Andre ser det ikke på samme måten, men skriver blant annet dette: "Det føles nesten som et svik mot våre mødre og tidligere kvinnegenerasjoner - som har kjempet for å fri seg fra klespåbud fra menn - når noen hevder at hijab er en avgjørende del av identitetem til muslimske kvinner. I så fall kan ikke kvinner som min farmor ha vært muslim ettersom hun aldri brukte hijab. Den syndige fristelsen som menns blikk blir påført, tar unge jenter på ny ansvar for, istedenfor å plassere det der det hører hjemme; nemlig i øynene som ser." (s. 85)
Et slag for toleranse
Kvinnene som har skrevet denne boken, er alle sammen sterke og selvstendige. Det er de som allerede har en stemme, som høres. Er det mulig - ved neste korsvei - å få de virkelig uhørbare, usynlige, på scenen?
Bortsett fra én av bidragsyterne, som ble lokket til hjemlandet på ferie, fratatt passet og låst inne, fordi hun var blitt altfor europeisk, beskriver de alle sine foreldre som tolerante, inkluderende, kloke. Slik sett leser jeg boken som et forsvar av islam, men kanskje vel så mye som et forsvar av kunnskap, medmenneskelighet og toleranse.
"Utilslørt" er en bok som avslører og synliggjør. Det er en bok vi har bruk for.
