Hopp til innhold
Anmeldelse

Anmeldelse: «Liv etter liv» av Kate Atkinson

Når leste du sist en roman der hovedpersonen dør, gang på gang? «Liv etter liv» er en overrumplende lek med historien, både den helt private og den litt større verdenshistorien.

Kate Atkinson: Liv etter liv

Forfatteren Kate Atkinson er ikke «skuggeredd». Gang etter gang tar hun livet av sin hovedperson og vår heltinne, Ursula Todd, middelklassepiken som skal leve seg gjennom to verdenskriger. Det starter med at hun ikke overlever sin egen fødsel, en ufyselig kald februardag i 1910:

Et isnende vinddrag, et bitende sveip av kulde over den nakne, ubeskyttede huden. Uten varsel er hun utenfor innsiden, og den kjente, våte, tropiske verdenen er borte med ett. Utlevert til elementene. En skrellet reke, en knekket nøtt. Ingen pust. Alt står og faller med dette. Et åndedrett.

Kate Atkinson, "Liv etter liv", s. 19

Død etter død

Legen er blitt sittende fast i snestormen, Ursula kveles av navlestrengen rundt halsen. I neste kapittel kommer legen frem, og Ursula reddes. Men farene er ikke over. Et lite barn kan drukne på stranden, falle ut av et vindu, dø av spanskesyken. En ung kvinne kan utsettes for ulykker og overgrep, anledningene til voldsom død under blitzen over London i starten av andre verdenskrig er mange.

Britiske Kate Atkinson vant den ettertraktede Whitbread Book of the Year Award for sin første roman «Behind the Scenes at the Museum» i 1995. Senere har hun skrevet krimbøker, før hun i fjor fikk både folkets og kritikernes hyllest i England med romanen «Liv etter liv». Og det er forståelig.

«Liv etter liv» er en oppfinnsom, leken og selvsikker beretning, en kontrafaktisk fortelling satt opp mot den faktiske - hvis man kan kalle noe i en fiksjon faktisk. Atkinson forteller altså om det som ikke skjedde, eller som like gjerne kunne ha skjedd, hadde tilfeldighetene vært litt annerledes. Små detaljer får konsekvenser for ett konkret liv, men også for Europas historie.

Det har vært spekulert mye i hvordan Europa hadde sett ut om Hitler var blitt tatt av dage i ett av de mange attentatene mot ham. Også Ursula får spille sin rolle i denne forestillingen.

Nye dager, nye muligheter

Man kunne frykte at de alternative variantene og omstartene ville tappe historien for liv og engasjement. Men nei, det gjør ingenting at forfatterens byggverk så tydelig trer frem i det fri. Atkinson skriver nesten usannsynlig virkelig om 1910 og 20-tall, de ulike familiemedlemmene får bekreftet sine sterke og svakere sider ved å få stadig nye utfordringer. Som leser blir man hele tiden minnet om de mange skjebnene menneskeheten består av. Hvem trakk det lengste strået? Hvem hadde tilfeldigvis beveget seg over gaten for å klappe en hund da bomben smalt? Hvem giftet seg med en mann som skulle vise seg å være psykopat? Og hvem er vi, som roser og fordømmer, når vi vet så lite om hvorfor tingene er blitt som de er blitt?

«Liv etter liv» er en effektiv påminnelse om livets mangfoldighet, glimrende løst rent litterært, og med innflettede innsikter av større litteraturskapere enn Atkinson: John Donnes, William Shakespeares, Charles Dickens' ord blir ikke staffasje, men får effektiv funksjon i fortellingen.

Sprek språkføring

Kate Atkinson benytter et friskt, nesten muntlig språk, og er ikke redd for å snakke tydelig. Hun tegner gode bilder, ofte skapt av en tradisjonell beskrivelse, som for eksempel når Ursula et sted er på vei over i det hinsidige: «Svarte prikker danset for øynene hennes, og synet ble sløret». Men så fortsetter Atkinson: «Et pointillistisk maleri» - og vips! blir et forterpet uttrykk levendegjort på en elegant måte.

Heller ikke døden er uten humor; etter flerfoldige kapittelavslutninger der «Mørket lukker seg» avslutter Atkinson et livsløp slik: «Mørket, og så videre». Her er en forfatter som ikke går av veien for å kommunisere direkte med sine lesere og nærmest ironisere over sin egen tekst.

Oversetter Christian Rugstad skal ha sin del av æren for opplevelsen av et spill levende språk, med smidigheter som et "sturekammer" i stedet for et mer tradisjonelt "studérkammer".

Kulturstrøm

  • Girl in Red med historisk milepæl

    Ho er den første norske kvinnelege artisten som har fått éin milliard strøymingar på ein song på strøymetenesta Spotify.

    Det er låten «we fell in love in october» som har bikka éin milliard, ifølgje VG. Låten blei gjeve ut i 2018.

    Marie Ulven Ringheim, som ho eigentleg heiter, seier til avisa at ho synest det er veldig gøy at ei låt som ho har skrive, produsert, miksa og mastra har resonnert så mykje.

    Girl in Red
    Foto: ANNA KURTH / AFP
  • «Victoria må dø» vant publikumspris

    Den norske filmen «Victoria må dø» vant publikumsprisen under årets Barnefilmfestival i Kristiansand.

    «Mounted Games» av Karen Houge vant årets pitchekonkurranse og «Smerteterskel» stakk av med prisen for beste kortfilm.

    Festivalsjef Cathrine Sordal forteller i en pressemelding at det har blitt vist 83 filmer fra 42 land under årets festival.

    Barnefilmfestivalen har i år delt ut 10 ulike filmpriser. Her kan du lese om alle vinnerne.

  • Aaron Sorkin skriv «The Social Network»-oppfølgar

    Aaron Sorkin held på med eit manus til det han kallar «ein slags The Social Network-oppfølgar», fordi han meiner Facebook har skulda for storminga av Kongressen i USA 6. januar 2021.

    Det sa Sorkin under ei direktesending av podkasten «The Town». Han vil derimot ikkje seia kvifor han meiner Facebook står bak storminga.

    Sorkin fekk ein Oscar for manuset til dramafilmen The Social Network frå 2010, regissert av David Fincher. Filmen tek for seg oppstarten av Facebook.

    Sorkin har tidlegare sagt at han ønsker å skriva ein oppfølgar som utforskar «den mørke sida» av Facebook, særleg dersom Fincher vil regissere.

    Aaron Sorkin
    Foto: GARY HERSHORN / Reuters