Hopp til innhold

Gjørma vi alle sit fast i

Ei malplassert jente med eit stort begjær i ein by som surklar av væsker og er dynka med blod frå folk som har lidd ein unaturleg død. Ikkje akkurat heimstaddikting, men likevel: Byen er heilt klart Fredrikstad.

Victoria Kielland

DAMMYR: Victoria Kielland kjem med boka Dammyr i år, den andre boka hennar.

Foto: Ingrid Pop

Victoria Kielland debuterte med prosasamlinga «I lyngen» i 2013. Årets bok, «Dammyr» er ein roman, men spranget er ikkje veldig stort.

Då Kiellands prosa var nominert til Tarjei Vesaas' debutantpris, heitte det i grunngjevinga frå juryen at ho skriv «rått, sanselig og suggererende, med et høyt detaljnivå og stort fokus på rytmikk og repetisjon» og at dette språket tek oss med inn i «et til dels brutalt og ubehagelig univers».

Dette passar bra som karakteristikk på romanen også. Her finst rett nok ein hovudperson: Den 14 år gamle Aurora heng med frå start til slutt, og vi heng til tider tett på henne.

Men romanen har lite handling, Mykje går føre seg også utanfor Auroras univers, sjølv om alt er filtra saman med alt.

Ein roman i gruppa «andre»

«Dammyr» er altså ikkje ein handlingsdriven roman, og heller ikkje ein roman der den indre utviklinga til personane er poenget. Dermed har vi her å gjere med ein av dei relativt få norske romanane i den ueinsarta gruppa «andre».

Kort sagt: Kielland gjer noko anna. Kva er så dette andre, og kva har Fredrikstad med noko som helst å gjere? Her finst ikkje krystallklare svar, men her er mykje å tenkje over.

Aurora slikker seg på fingrene og tenner en sigarett, denne bevegelsen, røyken siver ut og Aurora plukker et hår fra leppene, den samme bevegelsen hver gang, Aurora og Ingeborg åpnet munnen og slapp hele verden inn, som tusenvis har gjort før dem, kvinner og menn, de har åpnet hjertene sine og sluppet verden inn, med matrester og det hele, spist, kysset og svelget, myke lepper mot munnen, salte og våte, helt fra seg av sukker, alkohol og håp om en bedre fremtid.

"Dammyr" av Victoria Kielland

Suggererande driv

Det er heilt klart eit suggererande driv i denne romanen, som grovt rekna har tre ulike «stader» han vender tilbake til.

Det første er Fredrikstad-området frå istida og framover, med fokus på gjørme, mold, myr, vatn, kort sagt alt som er flytande, seigt, klissete, slimete og i rørsle.

Også i livet til Aurora er det mykje av væsker og seige saker; frå underlivet til lipglossen til smågodet ho og venninna kastar seg over.

Dette er fjortisar som verken er mors beste barn (rein gjetting, her finst ingen mødrer) eller vaksne, dei lever i spennet mellom uskuldig snausing av smågodt på den eine sida og utforsking av sex, brennevin og slåsting på den andre.

Eit tredje element i romanen er ei rekkje historier om mord eller sjølvmord, der det er uklårt kva som har skjedd. Finst det skuldige? Er det i så fall dei som har fått straffa, eller snakkar vi om justismord?

Ingeborg Købersaka, Lilandsaka og diverse mindre kjente dødsfall/mord frå nærområdet dominerer denne delen av romanuniverset. Her kjem blod og hjernemasse inn som supplement til dei andre væskene.

God gjørme mellom rosa permar

Når alle desse elementa blir rørt saman, kva får ein då? Ein suggererande tekst, der lesaren blir sogen inn i «et til dels brutalt og ubehagelig univers».

Bokomslag Dammyr av Victoria Kielland

SUGGERERANDE: Romanen 'Dammyr' er suggererande, eit gjørmeunivers mellom rosa permar.

Den store fellesskapen mellom alt som surklar og sansar blir understreka gjennom repetisjonar og samankoplingar, slik vi kjenner det frå debutboka. Dette er godt gjort.

Det eg slit med, er å finne ut av kva slags rolle historiene om mord og justismord spelar.

Er dei med for å vise at både mordarar og dei som skal oppklare og dømme brotsverka er slavar av eigne sansar og ute av stand til å handle i pakt med moralske og rettslege normer?

Sit vi alle fast i same gjørma? Eller skal den fylle ut bildet av Fredrikstad, denne forunderlige by?

Neppe det siste, men her blir romanen meir uklår enn godt er. Det er likevel nok av gode grunnar til å hive seg ut i det kiellandske gjørmeuniverset, som forvirrande nok er pakka inn mellom rosa permar og gullskrift.

Kulturstrøm

  • Ingen nordmenn har klart det etter dem

    Lørdag 19.oktober 1985 ringte telefonen i leiligheten der Morten, Magne og Pål bodde i London. Det var med beskjeden om at låta deres Take On Me hadde nådd 1.plass på den amerikanske Billboard Hot 100-lista. Nå hadde a-ha den singelen som var mest spilt på radioer og mest kjøpt av folk i hele USA. Etter det har ingen nordmenn hatt musikk på toppen av den listen!

    -Vi startet på toppen sier Magne Furuholmen i intervjuet du kan høre i Musikklivet, og denne endret alt.

    Take On Me startet som "The Juicy Fruit Song", med bare melodien og riffet til Magne og Pål i deres første band Bridges. Mortens sang på refrenget er inpirert av Richard Strauss «Also sprach Zarathustra». Tempoet er like raskt som en moderne technolåt. Og videoen med tegneseriesekvensen var banebrytende, og ofte etterlignet siden.

    40 år senere listes Take On Me fortsatt opp blandt popens beste låter. Riffet gjør sangen gjenkjennlig på få sekunder. Og fortsatt er det nesten umulig å synge som Morten på refrenget, som går over 2 1/2 oktav.
    - Den var ikke laget for å være noen sing-a-long, forteller Magne i Musikklivet.

    Morten Harket, Magne Furuholmen og Paul Waaktaar-Savoy
    Foto: Michael Ochs Archives / Getty Images
  • – Bare så vidt han er en artist

    Flo Rida (46) er for mange unge studenter selve lyden av barndommen deres, og torsdag kveld opptrådte han i Norge.

    Han byr på nostalgi – ikke ulikt nylig norgesaktuelle Pitbull, en annen 2010-tallshelt innen partymusikk fra Florida.

    Og nostalgi selger tydeligvis: Amerikanerens konsert på studentfestivalen Uka – Norges største kulturfestival – ble fullstendig utsolgt.

    Men var det kveldens forestilling verdt de 800 kronene som hver student punget ut med? Overhode ikke, mener NRK P3s anmelder Even Samir Kaushik.

    Flo Rida på UKA 2025 i Dødens dal, Trondheim
    Terningkast 2 Konsert

    «Minimal innsats og gigantisk gevinst»

    ANMELDELSE: Flo Rida på Uka

  • Tidligere Kiss-gitarist er død

    Familien bekrefter til Variety at Ace Frehley er død, 74 år gammel. Litt tidligere meldte TMZ at han lå i respirator etter hjerneblødning.

    Frehley fikk en hjerneblødning etter at han falt i studio for et par uker siden.

    Frehley var med å starte Kiss i 1973, sammen med Gene Simmons, Paul Stanley og Peter Criss, Bandet som er kjent for pyro, ansiktssminke og kostymer.

    Kiss fikk ordentlig suksess da de ga ut konsertalbumet Alive! i 1975. Ace Frehley forlot bandet i 1982, men ble gjenforent med bandet i en periode på midten av 90-tallet.

    Han har holdt flere solokonserter i Norge, blant annet på Rockefeller i Oslo i 2015.

    En gruppe mennesker med masker som spiller instrumenter på en scene
    Foto: PAUL WARNER / AP / NTB