Det er direkte overraskende at en ynkelig og lattervekkende figur, en innfødt engelskmann med et, etter hvert, dyptfølt ønske om å få være jøde, kan danne utgangspunkt for en slik perlerad av innsikt, problematisering, humor og refleksjon som det Guy Treslove gjør i Howard Jacobsons roman ”Finklerspørsmålet”.
Tre venner
Men slik er det; han gjør det riktignok ikke alene. Hovedsettingen er denne. Tre venner, Treslove er nevnt. De to andre er hans barndomsvenn Sam Finkler, i likhet med Treslove i 50-årsalderen, og deres gamle lærer Libor Sevcik, nå bortimot 90. Libor overlevde holocaust, men måtte flykte fra de tsjekkiske kommunistene etter krigen og er den eneste virkelig sympatiske av de tre vennene. Sam Finkler er riktignok filosof, kjendis, men kynisk, arrogant, full av forakt for det meste, også sin egen jødiske bakgrunn. Hvilket ikke forhindrer at Treslove kjenner undringen over og dragningen mot alt jødisk sterkere desto eldre han blir. Og; for ham, gjennom vennskapet med Sam, er jøde blitt synonymt med finkler, derav også bokens tittel. Her har de tre vært hjemme hos Libor til middag og de to jødene har diskutert store tema:
”De buste inn uansett disse finklerne - Libor også - der ikke-finklere nølte med å trå. Den kvelden, når de ikke hadde lyttet til musikk, hadde de eksempelvis snakket om Midtøsten. Treslove hadde holdt seg utenfor fordi han han mente han ikke hadde rett til å ha noen mening om en sak som ikke angikk ham, i hvert fall ikke på samme måte som den angikk Sam og Libor. Men visste de egentlig mer enn ham - og i så fall, hvorfor var de da uenige om nær sagt alle sider av saken - eller var de ganske enkelt ufortrødent uvitende?
Nå har vi det gående, sa Finkler hver gang spørsmålet om Israel dukket opp, ”holocaust, holocaust”, enda Treslove var sikker på at Libor ikke hadde nevnt holocaust.
Det var alltids mulig, vedgikk Treslove, at jøder ikke behøvde å nevne holocaust for å ha nevnt holocaust. Kanskje de kunne tankeoverføre holocaust til hverandre med blikket. Men Libor hadde ikke sett ut som han tankeoverførte holocaust”.
Lidelsesromantiker
Treslove, wannabe-jøden, er altså forvirret, men tiltrukket. Ikke bare av vennenes jødiskhet, men også av deres rettmessige sorg – de er begge nylig blitt enkemenn. Jada, Treslove er raring og en lidelsesromantiker av format og i Jacobsons solide forfattergrep; en jødisk metafor.
Fryktløs
Det er altså gjennom denne trekanten av venner og dens nære omland at Howard Jacobson skaper det spenningsrommet som gir ham plass til å vasse fryktløst inn nesten alle tenkelige forestillinger om det jødiske – sett innenfra så vel som utenfra. Positivt som negativ; jødisk selvhat og selvforakt, skam over Israel, skam over å tilhøre et forfulgt folk, ambivalens og stolthet. Ikke minst gjelder det forholdet til andre og andres forhold til det jødiske. Hva gjør man når jøder igjen angripes? Jacobson viker ikke for noe spørsmål.
Humor
Det er lett å få assosiasjoner til amerikaneren Philip Roth når man leser Jacobson. De deler en overgiven, selvironisk humor som slår i alle retninger og som i blant kaller vrede ned fra egne miljø – uten at det ser ut til å forstyrre dem synderlig.
Det skal ikke være lett
Finklerspørsmålet er en svært velskrevet, humoristisk og intelligent roman som tvinger leseren til å reflektere over hvor vanskelig det kan og skal være å innta kategoriske svart-hvitt-holdninger i viktige spørsmål. Slike som Midt-Østen-konflikt, gamle og nye jødeforfølgelser, selvtilstrekkelighet kontra åpenhet i kulturen.
