Da Gunilla Bergstrøm tidlig på 70-tallet ga ut sin første barnebok om Albert Åberg, visste hun ikke at han skulle bli en kjent og kjær figur for alle svenske og norske barn i årtier fremover. Det hun heller ikke visste, var at Albert skulle bli hovedperson i en norsk roman i 2007. Det er Johan Harstad som har knabbet Albert, gitt ham noen år på baken og puttet ham inn i Stockholms-forstaden Hässelby.
Og Albert Åberg som 40-åring, hvordan er han? Har han det samme runde, nesten hårløse hodet og det samme lure smilet som da han som femåring overrumplet pappa for fjortende gang?
Johan Harstad: 'Hässelby', Gyldendal 2007
Nedoverbakke
Nei. I Harstads roman Hässelby er forfallet begynt. Folkhems-tanken har måttet gi tapt for et stadig kaldere samfunn, der de sosiale skillene er større og folk har nok med seg selv. Elendigheten presser på fra alle kanter, fra miljø-trussel til krig og hungersnød, og forholdet mellom Albert og pappa Bertil har skåret seg:
"For pappa kom åttitallet og ødela alt. Han forvandlet seg raskere og raskere, som den smeltende isen i Antarktis, fra å være en pappa man ville drømt om å ha, til en person det nesten var umulig å leve ved siden av, en bitter, bitter mann som aldri unnslapp sine egne skuffelser. (...) Pappa Åberg. Som valgte slitesterke klær til meg og ikke lot meg bruke sagen før jeg var tolv. Aja baja. Vi holdt til i denne leiligheten i hele mitt liv. I 42 år. Heretter er det bare meg igjen." (s.22).
Knugende tosomhet
Boken starter i det Bertil blir overkjørt av en lastebil på Sveavãgen. Etter 42 år er Albert alene. Og han føler seg fri. Så rulles historien tilbake, til midten av 80-tallet, da Albert drar på inter-rail med Viktor og fortsetter på egenhånd til Hong Kong og Paris. Først etter et helt år, der han har forsøkt å rive seg løs fra pappa og nesten våget å ta imot den store kjærligheten, kommer Albert tilbake til Hässelby, denne Stockholmsforstaden han beskriver som en slags "Medel-Svenssons himmelske fredsplass", men der depresjonen venter, grå og klam.
Originalt grep
Idéen om å ta en kjent barnebokfigur og vise ham frem som voksen, er dristig. Men jeg synes Johan Harstad får mye ut av det. Ikke bare kan han spille på velkjente situasjoner med små, humoristiske hint (det gjør han også, med hentydninger til "sagen", "skal bare "og "aja baja"), men 90 prosent av leserne vil allerede ha et bilde av hovedpersonens bakgrunn og oppvekst. Barnebokens trygge setting koblet med den tiltaksløse voksen-Albert blir et konkret bilde på en verden som har endret seg, ikke nødvendigvis i en enklere retning.
Det er en dyster fortelling Johan Harstad har skrevet. "Demonteringen har begynt" er den kryptiske beskjeden på forsiden av boken. Og uhyggelig skal det bli, det er ikke bare bildet av den lykkelige lille Albert som går i oppløsning. I blandingen av fiksjon og virkelighet, tungt og lett (for Harstad skriver også så vidunderlig lett og flytende), kan Harstad minne om Haruki Murakami. Som ham benytter han flittig kulturelle referanser som film og musikk - i denne romanen får Star Wars-filmene og popgruppen The Police en særlig stor plass. Jeg får dessuten assosiasjoner til filmen om Truman, som hele sitt liv lever i en TV-serie, uten at han selv aner det.
Også Ibsens knappestøper har satt sine spor hos Harstad.
Forvirrende
Romanen har stor underholdningsverdi, men mot slutten blir jeg usikker på hva jeg egentlig har lest. Er dette en kritikk av samfunnsutviklingen de siste 30 år? En dystopi, en science fiction? Eller en lek, der alvoret ligger under men aldri blir virkelig?
Johan Harstad er uansett en drivende forteller, og de 500 sidene var bare nesten i lengste laget.
