Det beste med Houellebecq er provokasjonene i alle retninger, og at han er morsom – som når hovedpersonen i hans nye roman på sitt tilforlatelige vis reflekterer over om en samtale mellom menn under påsyn av en kvinne alltid være noe midt mellom homoerotikk og duell (!).
Houellebecqs problem har vært at romanene hans har hatt en tendens til å strande midtveis eller miste tempo mot slutten, noe vi så i Plattform (2001), Muligheten av en øy (2005) og Kartet og terrenget (2010).
På forsiden av Charlie Hebdo
Romanen om et framtidig islamsk Frankrike kom ut samme dag som attentatet i Paris, og har forfatteren karikert på omslaget. Med terroraksjonen ble Houellebecq aktualisert på en måte ingen hadde forestilt seg.
«Soumission», på norsk «Underkastelse», mangler den slags utmattelsestendenser. Selvsagt farger nærheten til virkelighetens verden leseropplevelsen. Houellebecq figurerte på forsiden av Charlie Hebdo på den fatale onsdagen i Paris.
Romanen utkom samme dag som attentatet. Da det ble kjent at boken handler om at et muslimsk parti har blitt den ledende politiske kraften i fransk politikk, var det flere som nok en gang beskyldte Houellebecq for å være islamofob. En slik påstand finnes det lite dekning for i romanen. Romanens hovedperson er grunnleggende upolitisk – og betrakter – i alle fall et stykke på vei – alle aktørene i det politiske liv anno 2022 med den samme matte arroganse.
Houellebecq har lang trening i å fordele sine antipatier temmelig rettferdig utover sine romanfigurer. Den som leter etter realistiske utkast til den femte republikkens videre skjebne, leter forgjeves.
At et moderat muslimsk parti skulle konkurrere ut sosialistene i andre valgomgang i 2022 er ikke helt realistisk, det er forfatteren den første til å innrømme, men hvor ellers enn i litteraturen er det naturlig å leke med tanken?
Jakten på eksistensberettigelse
Houellebecqs hovedperson Francois har skrevet en mye omtalt doktoravhandling om den dekadente Schopenhauer-inspirerte franske forfatteren Joris-Karl Huysmans.
Året er altså 2022, og det nærmer seg presidentvalg i Frankrike. Den førtifire år gamle, noe desillusjonerte universitetslektoren Francois opplever i løpet av et år at de etablerte partiene går i kompaniskap med det fremadstormende partiet til det muslimske brorskapet, for å holde ytterliggående Front National utenfor regjeringskontorene. Francois er på sin side mest opptatt av å finne ut hva som skal være hans eksistensberettigelse, nå som hans banebrytende doktorarbeid om den (høyst virkelige) franske forfatteren Joris-Karl Huysmans er et tilbakelagt stadium.
Til denne følelsen av tomhet har den nye regjeringen, ledet av den fiktive Mohammad Ben Abbas, en hel katalog av svar. Det reformerte, islamske Sorbonne-Universitetet tilbyr jobb og et meningsfullt familieliv og opp til flere koner, hvis Francois gjør som flere av sine kolleger og konverterer til islam.
Minner om Weimarrepublikken
Endringen i det politiske og kulturelle klimaet i landet skjer gradvis under det nye, muslimske regimet, og altså i samforstand med de etablerte partiene i midten av det politiske landskapet.
Her er det ingen tvil om at forfatteren vil ha oss til å assossiere til 30-tallets Tyskland.
Frankrike under det muslimske brødreskapet har noen interessante likheter med nasjonalsosialistenes først år ved makten. Arbeidsledigheten synker. Kvinnene finner i større grad sin plass i hjemmet, og overlater til mannen å gå på jobbe, og jødene rømmer landet. At jødene flytter ut i større grad enn før er som kjent noe som også skjer i virkelighetens Frankrike anno 2015.
Allikevel er det ikke graden av sannsynlighet som er det mest interessante med denne romanen.
Solstadsk intellektuell
Francois, som for øvrig minner meg veldig om mennene vi møter i opp til flere av Dag Solstads romaner, er en upolitisk intellektuell som nå skjønner at han ikke lenger kan leve som om politikk ikke angår ham.
Men hvilken side skal han velge? Skal han, som sitt litterære forbilde Huysmans velge å hengi seg til religion? Hvordan det ender skal jeg ikke røpe her, og dessuten åpner romanen for en tredje utvei.
Den veien går ikke gjennom studier av surene i Koranen, eller gjennom et liv i klosteret, men gjennom at han beskjeftiger seg intenst med romanene til den Schopenhauer-inspirerte, dekandente Jordis - Karl Huysmans. Huysmans er blant de få skikkelsene i romanen som unnslipper forfatterens spott og spe. Hans verk representerer det glemte, liberale Europa som Houellebecq - bak alle maskene - egentlig lengter etter.
Sett i det perspektivet er «Underkastelse» å forstå som en lovsang til den frie, kunstneriske ytring - uansett om den skulle ta form av en tvers igjennom vellykket roman (som denne) eller som en grisefrekk karikaturtegning. Bravo Houellebecq!
