Kropp og kraftløshet er begreper som trenger seg på i Karolina Ramqvists roman «Den hvite byen».
Karin er en ung kvinne med en liten datter, barnet er kanskje et halvt år gammelt, moren sover, ammer datteren, subber rundt i slåbroken, sørger over mannen som er borte. De bor i et digert hus som gradvis sauses ned av skitt, av våtservietter, bleier og tomme pizzaesker.
Etterhvert kommer det frem at Karins kjæreste John har finansiert hele Karin, huset, de eksklusive klærne, reisene, gjennom kriminalitet. Nå er han død – drept, kan vi anta? og Karin er alene igjen. Hun har levd et liv i luksus, nå står hun på bar bakke. Så står namsmannen på døren.
«Den hvite byen» er en frittsående oppfølger til romanen «Kjæresten». Romanen ble belønnet med PO Enquist-prisen i 2015.
Provoserer
Det er rart det skal føles så provoserende å lese om en ung kvinne som har mistet grepet om eget liv. Men det gjør det, altså. En bit av ubehaget skyldes at hun så tiltaksløst har latt kjæresten underholde henne.
Enda mer provoserende er kanskje det enorme forbruket, og vissheten om at dette kommer fra lyssky virksomhet. Hadde hun bare handlet nå når hun er blitt alene og ikke lullet seg inn i sitt eget uføre! Men slike mennesker finnes, selvfølgelig. Og slik Karolina Ramqvist fremstiller Karin, er hun svært synlig og sanselig – for mange også gjenkjennelig.
Det pipler morsmelk gjennom hele fortellingen. Inn i barnets munn, men også utover Karins designerklær og sengetøy. Bæsjebleier produserer en lukt som stiger opp av boksidene.
«Den hvite byen» er en ekstremt kroppslig roman, og kroppen den viser frem, er en kvinne som nylig har født. Men det var ikke Karin som ville ha barn, det var kjæresten.
Distansen til datteren og den nesten maskinelle plikt-omsorgen skaper en virkningsfull kontrast til de ultra-intime skildringene av den fysiske nærheten mellom mor og barn.
Kvinnekroppen
Ramqvist beskriver genuint kvinnelige erfaringer, som det å amme, ha brystspreng, melkelekkasje:
Og litt lenger ned på samme side:
Gjør de eksplisitte kvinne-erfaringene boken interessant bare for den delen av befolkningen som kan dele opplevelsene? På ingen måte, tenker jeg, den gir innsikt i eksistensiell erfaring til begge kjønn, på samme måte som kvinner i alle år har lest om og lært av mannlige erfaringer.
Utenfor villaen laver sneen ned. Inne siger kulden inn, det er tomt, kjølig, grått. Karolina Ramqvist blir nesten for tydelig i sin insistering på at Karin nå kastes ut i kulden.
Fordomsfri
Man kan holde mot denne romanen at den er uviktig. Det er ikke vanskelig å moralisere: Hvor synd er det på en selvopptatt kvinne som har levd i sus og dus på kjærestens skitne penger og nå blir helt hjelpeløs når han forsvinner? Hvilken relevans har hennes dilemma i en verden der folk sulter?
Men så er også Karin sårbar. Hun er alene, bare belemret med et barn hun ikke vil ha. Hun er så annerledes enn det man forventer at en mor skal være. Selvopptatt. Tiltaksløs. Likegyldig. Datteren lyder ironisk nok navnet Dream. Karin er en utsatt skikkelse, når drømmen brått er borte.
Skulle man lete etter litterært slektskap med norske forfattere, er Trude Marstein, Anne Oterholm og kanskje Hanne Ørstavik navn som melder seg. Også disse forfatterne skildrer kvinneskikkelser som kan provosere, også disse holder opp en form for overflate som tvinger leserne til egen refleksjon.
Vesentlig samtidslitteratur
Jeg mener de nitid skildrede kroppslige erfaringene er verdifull litteratur. Karolina Ramqvist skriver frem helt konkrete fysiske opplevelser som er med på å prege Karins liv og bevegelsesfrihet. Sorgen ligger kanskje også der, uttrykt gjennom likegyldigheten og tafattheten Karin opplever.
Så er hun ikke helt uten krefter, likevel. Penger trengs, og penger må finnes. Men hva velger Karin? Tar hun en utdannelse, skaffer seg jobb, skaper seg et selvstendig liv? Nei, hun oppsøker Johns tidligere kompiser, det må jo finnes et ransutbytte noe sted, penger hun og datteren kan ha krav på?
Spenningsroman
Romanen utvikler seg til en slags thriller, der også vennskapet med venninnen Therese blir avgjørende. I det kriminelle miljøet jentene har nytt godt av, ligger det klare kjønns-tradisjonelle bindinger:
«Den hvite byen» er en såkalt frittstående oppfølger til romanen «Kjæresten», som kom på norsk i 2010. Jeg har lest den uten å kjenne til forløperen. Det fungerte bra – og ga dessuten lyst til å lese den forrige. Det kan vel også være et kvalitetstegn.
Romanen er oversatt av Inge Ulrik Gundersen.
