Hopp til innhold
Anmeldelse

Elena Ferrantes fortsettelse – ny seier

Bind to av Elena Ferrantes Napoli-kvartett, «Historia om det nye namnet», er en ny seier for den realistiske romanen.

Historia om det nye namnet

«Historia om det nye namnet» begynner der «Mi briljante venninne» sluttet.

Mange har ventet og nå foreligger det – på norsk – bind to i Elena Ferrantes Napoli-kvartett, en firebinds roman om et livslangt vennskap mellom to kvinner, Elena eller Lenú Greco, som også er romanens forteller og Raffaela eller Lina Cerullo, av Elena kalt Lila. Fortellingen starter i 2010 i «Mi briljante venninne», da de to kvinnene er 66 år gamle og Lila arrangerer sin egen sporløse forsvinning. Elena setter seg i sinne ned for å skrive historien om de to og går tilbake til slitne gater i en arbeiderklassebydel i etterkrigstidens Napoli.

Ungdom og ungt voksenliv

Det andre bindet har fått tittelen «Historia om det nye namnet» og tar leseren med inn i jentenes ungdom og unge, voksne år. Skjønt; ungdommen får en brå slutt for Lila der hun i slutten av «Mi briljante venninne» gifter seg som 16-åring med en kjøtthandler hun tror er håndterlig, Stefano Carracci. Ekteskapet håper hun er et klokt trekk etter at hun har avvist tilnærmelsene fra camorristen Marcello Solara.

Rivaler og venner

Den såre konflikten og rivaliseringen som ruger mellom de to jentene allerede i den første boka, lever videre her. Visst er de smarte begge to, men Lila er langt på vei genial. Lenú har disiplinen, evnen til å arbeide hardt. Og hun er den som får sjansen til en vei ut av bydelen: Nemlig kunnskap og utdanning. Lila får aldri begynt, men holder på i det skjulte.

Skjebnesommer

En sommer tidlig på sekstitallet tilbringer de begge ute på ferieøya Ischia, snart forelsket i samme unge mann. Lila, allerede gift, er den som vinner. Stor lidenskap og sterkt kaos inntrer i Lilas liv, med grov mishandling og drama. Forholdet venninnene i mellom blir stadig mer komplisert. Ikke minst er det vanskelig for Elena å se hvordan Lilas evner og talenter går til spille. Slik reflekterer Elena over dette sent i boka, samtidig som hun beskriver vanskene med å fortelle sannferdig en historie som deres:

Ja, det er Lila som gjer skrivinga slitsam. Livet mitt pressar meg til å sjå for meg korleis hennar hadde vore viss ho var i min stad, korleis ho ville ha brukt hellet mitt. Og livet hennar kjem stadig til syne i livet mitt, i orda eg har sagt, der det ofte er eit ekko av hennar, i ein bestemt gest som er ei tilpassing av ein av hennar gestar, i mitt mindre, som er slik på grunn av hennar meir, i mitt meir, som stør seg på det ho har mindre. For ikkje å nemne det ho aldri sa, men som ho lét meg gjette, det eg ikkje visste, som eg las i notatbøkene hennar. På den måten blir det å fortelje alle hendingane påvirka av filter, tilbakevisingar, halvsanningar og delvise løgner. Og ut av dette kjem ei krevjande måling av tilbakelagd tid fullstendig basert på det upålitelege måleinstrumentet som ord er.

Utdrag fra «Historia om det nye namnet»

Som vi ser; med ett handler dette romanprosjektet også om de litterære vanskene ved å skrive med utgangspunkt i eget og de næres liv. Jeg røper ikke for mye når jeg sier at Elena Greco også debuterer som forfatter i denne boka. Med en liten roman som har fellestrekk med denne. Noe som igjen fører til en ny dimensjon i den evinnelig pågående uteskingen av hvem som skjuler seg bak pseudonymet. Kanskje ser vi en nøye gjennomtenkt masterplan allikevel.

Stort spenn

Historia om det nye namnet

Jeg gir allerede i utgangspunktet opp å gi noe som ligner et handlingsreferat av denne medrivende romanen, som forøvrig er fullt på høyde med den første – og det til tross for at nyhetens interesse ikke følger denne. Jeg nøyer med å si at det blant mye annet handler om så ulike ting som skodesign og -produksjon, camorraens arbeidsmetoder i det små, akademisk strev og belønning, gleden når barn kommer inn i livet, kjærligheten og dens vrengebilder.

Fortellerglød

Stadig drives historien framover av en sterk fortellerglød og en innlevelse i de kårene som bys de to unge kvinnene og verden omkring dem. Romanen (eller fortellingen) er uløselig knyttet til sin samtid, et Italia og et Napoli som utvikler seg i stort tempo gjennom 60-tallet. Strevet for å kunne forbli to individer som har en mening og retning i seg selv blir tydelig gjennom den motstanden de møter hver på hver sine hold. Det er klasseforhold, det er mennene og deres grunnfestede rett til makt, det er fattigbydelens innebygde nedoversnobbing. Elena og Lila har viljen og styrken. Lila har i tillegg en egenskap som gjør henne nesten usårlig, så lenge den ikke dreper henne: Hun frykter ingen og ingenting – bortsett fra den fremmedgjøringen overfor virkeligheten hun opplever innenfra.

Populærlitteratur?

Tilsynelatende har disse romanene mye til felles med populærromanen. Sammenligningen er forståelig, men også urettferdig. Elena Ferrante er, i tillegg til å være en stor forteller, en nådeløs forfatter som kompromissløst bruker den realistiske romanen til å streke opp sterke, kompliserte og lidenskapelige livsløp for leseren. Livsløp der innsatsen alltid er høy og nedturene mange. Der motet og menneskeligheten trass i all motstand overlever. Ferrante bruker ingen litterære triks. Den eneste cliff hangeren i denne boka står på siste side, i siste setning.

Følelser

Det løper sterke bånd av følelser gjennom hele denne romankvartetten. Elena Ferrante skriver dem fram på måter som i blant er direkte overraskende, og alltid innlevd. Det gjelder så vel i møtene med grov vold som stor kjærlighet og gleden ved akademisk innsikt og erkjennelse.

Som i første bind; Kristin Sørsdals nynorske oversettelse sitter svært godt. Om ikke annet:

Napoli-kvartetten vil bli stående som en seier for den realistiske romanen.

Kulturstrøm

  • – Bare så vidt han er en artist

    Flo Rida (46) er for mange unge studenter selve lyden av barndommen deres, og torsdag kveld opptrådte han i Norge.

    Han byr på nostalgi – ikke ulikt nylig norgesaktuelle Pitbull, en annen 2010-tallshelt innen partymusikk fra Florida.

    Og nostalgi selger tydeligvis: Amerikanerens konsert på studentfestivalen Uka – Norges største kulturfestival – ble fullstendig utsolgt.

    Men var det kveldens forestilling verdt de 800 kronene som hver student punget ut med? Overhode ikke, mener NRK P3s anmelder Even Samir Kaushik.

    Flo Rida på UKA 2025 i Dødens dal, Trondheim
    Terningkast 2 Konsert

    «Minimal innsats og gigantisk gevinst»

    ANMELDELSE: Flo Rida på Uka

  • Tidligere Kiss-gitarist er død

    Familien bekrefter til Variety at Ace Frehley er død, 74 år gammel. Litt tidligere meldte TMZ at han lå i respirator etter hjerneblødning.

    Frehley fikk en hjerneblødning etter at han falt i studio for et par uker siden.

    Frehley var med å starte Kiss i 1973, sammen med Gene Simmons, Paul Stanley og Peter Criss, Bandet som er kjent for pyro, ansiktssminke og kostymer.

    Kiss fikk ordentlig suksess da de ga ut konsertalbumet Alive! i 1975. Ace Frehley forlot bandet i 1982, men ble gjenforent med bandet i en periode på midten av 90-tallet.

    Han har holdt flere solokonserter i Norge, blant annet på Rockefeller i Oslo i 2015.

    En gruppe mennesker med masker som spiller instrumenter på en scene
    Foto: PAUL WARNER / AP / NTB
  • – Meir nedtona, meir angst

    Kor roleg, tilslørt og plaga kan popmusikk eigentleg verte før han vert berre nedstemt og trist?

    På «How Did I Wind Up Here?» tøyar Spellemannprisen-vinnande Jouska (30) grensene for kor mykje skjør angst sjangeren toler, og lagar eit nydeleg album i prosessen, skriv NRK P3s kritikar Sofie Martesdatter Granberg.

    Albumet blir gitt ut 17. oktober.

    en person som sitter på gulvet ved siden av en gitar
    Terningkast 5 Musikk

    «Kor plaga kan popmusikk eigentleg verte før han vert berre trist?»

    ANMELDELSE: «How Did I Wind Up Here?» av Jouska