Mange vil kanskje se den i håp om at Stone gjør narr av Bush. Men det gjør han ikke. Stone har valgt å kaste et seriøst blikk på mannen, hvor han kommer fra og hva som kan ha drevet ham til å bli den presidenten han ble.

Det har blitt et svært interessant portrett av en mann, som mot alle odds inntok verdens mektigste embete. Josh Brolin spiller så godt i hovedrollen at han er garantert en Oscar-nominasjon

Rastløs og alkoholisert

Filmen hopper mellom ulike stadier i Ws liv. Det starter med en samtale mellom presidenten og hans nærmeste krets, hvor de utformer det famøse uttrykket ”ondskapens akse”. Siden ser vi hvordan Bush i sine unge år var en rastløs og alkoholisert sjel som mislyktes i alt han foretok seg.

Han følte seg oversett i familien, hvor foreldrene favoriserte lillebror Jeb, og filmen argumenterer for hvordan dette gjorde W til en underdog som strevde med å oppnå anerkjennelse for egne evner og ambisjoner.

Slett ikke utenkelig

Manuset er klokt skrevet av Stanley Weiser, og det er selvsagt mye her som må være oppdiktet. Hvem vet hvilke samtaler som virkelig har foregått i krigsrommet i Det Hvite Hus, eller i stua hos familien Bush? Men alt virker plausibelt, og mye er antagelser basert på kjente fakta.

Det virker slett ikke usannsynlig at forholdet mellom far og sønn var vanskelig, og at den mer ordentlige Jeb Bush kanskje ble favorisert. Det er slett ikke utenkelig at George W. Bush startet krigen i Irak som en vendetta mot Saddam Hussein på vegne av Bush sr, støttet av visepresident Cheney som tørster etter olje.

Vi vet ikke, men påstandene i filmen virker slett ikke urimelige.

W ingen idiot

Det kan ikke være enkelt å skulle spille en mann som alle har et så levende bilde av. Bush er fremdeles president ved filmens premiere. Men Josh Brolin makter å kanalisere Bush gjennom øynene, stemmen, språket og kroppsspråket. Han gjør en fantastisk prestasjon!

Det er også smart og ikke fremstille W som komplett idiot. Det kan han ikke være. Vi i Europa har nok en tendens til å undervurdere ham. Brolin, Stone og Weiser viser oss en mann som kanskje tenker i enkle baner, og maler sitt verdensbilde i store penselstrøk, men som slett ikke er dum.

W forstår mennesker, han har et lag med folk, og ifølge en figur i filmen, vant han to ganger fordi han var den kandidaten flest amerikanere helst ville satt seg ned og ta en øl med. Filmen viser oss hvorfor.

En lettere tragisk figur

Oliver Stone har laget en god, interessant og underholdende film, som forsøker å forstå en av vår tids mest kontroversielle ledere. Den blir aldri kjedelig, til tross for at den varer en stund. Her er det mer enn nok til å fange oppmerksomheten din.

Jeg føler meg klokere på George W. Bush etter å ha sett ”W.”. Stone synes åpenbart litt synd på ham. Jeg, også. Han fremstår som en lettere tragisk figur, som forsøker å gjøre så godt han kan ut i fra sitt moralske og religiøse ståsted. Men nå er det over!