Det er slitsomt å generere meninger. I en travel hverdag kan det til og med være umulig å få tid til å kjenne etter hva man mener. Store Studio tilbyr fiks ferdige synspunkter på aktuelle strømninger i samtiden. Vær så god!
Av
Anne Lindmo og
Lillian Vatnøy
På litteratursiden er vi inne i en høysesong for bøker fra herrer med dyre briller, lite hår, sterke meninger og retoriske evner - og som i tillegg er utstyrt med en skjemmende dragning mot bokstavrim.
Føtter, Gud og karaoke
 |
Thomas Hylland Eriksen: eksempel på mann med lite hår og sterke meninger. |
"Røtter og føtter" er kommet fra sjarmerende maniske Thomas Hylland Eriksen; ufordragelig sjarmerende Erling Dokk Holm har skrevet "Fra Gud til Gucci"; og tredjemann i rekka er "Karaokekapitalismen" fra den kjekkas-svensken Kjell A. Nordstrøm.
Vi foreslår ord!
Orker du ikke lese, men nærer et behov for å late som om du har gjort det kan du strø rundt deg med dette:
"Karaokekapitalismen" er et hjemmesnekret Nordstrøm-begrep som beskriver det faktum at aktører i alle felt fra musikk til business egentlig bare kopierer de andre og at reell innovasjon er et tilbakelagt stadium.
Kan vi få foreslå et ord Nordstrøm kan bruke i den neste boka si: Sampling-samfunnet! Er ikke det ganske sveisent?
Grunnkurs i identitet
 |
I tilfelle Erling Dokk Holm lurer: Denne tallerkenen er fra Pahr Iversen. Nemlig. |
Om Hylland Eriksen kan du si: "Røtter og Føtter" er et grunnkurs for den som trenger rask tilgang på begreper og debatter om identitet. Identitetsbygging, identitetsforvirring, kjønnsidentitet, nasjonal identitet, etnisk identitet.
Hvis det blir langtekkelig: prøv å si identitet fort etterhverandre femti ganger.
"Fra Gud til Gucci": Man kan snakke lenge om hvor lekkert coveret er. Teksten er en god innføring i tanker om konsum og makt, konsum og mening, konsum og identitet. Dessuten røper forfatteren at han ofte snur tallerkenene hos folk når han er på middag. Og at mange av de han kjenner gjør det. Har Erling Dokk Holm en helt gjennomsnittlig bekjentskapskrets?
Takk gud for VG!
 |
VG viser hva som er viktig: Tine har juksa. Herregud! |
Det er for øvrig mye å glede seg over om dagen. Hvis noen spør, kan du for eksempel prise deg lykkelig over at landets største avis, VG, fortsatt har prioriteringene i orden. Hvordan i all verden skulle vi visst hva som er Viktige Saker hvis ikke avisa tok ansvar og fortalte oss det?
Torsdag denne uken kunne VG avsløre, med krigstyper, at - hold deg fast! - "nakenmodellen og popsuksessen Tine" sang for dårlig til å ta hele det vokale ansvaret for det musikalske kunststykket "Vil ha deg" alene. Det viser seg at Tines vokale ferdigheter er, for å si det på produsent Peter Ställmarks forskjønnende måte, begrensede. Men siden hun har andre kvaliteter ("Hun er søt å se på. Og så er hun karismatisk.") har produsenten hyra inn en gospelsanger som kan ta seg av mesteparten av synginga, mens Tine smiler.
Sjokk og vantro
Vi er jo selvfølgelig rysta langt inn i sjela. Er virkelig musikkbransjen en overflatisk og utseendefiksert verden?!? Hender det at vokalister som strengt tatt burde holdt seg til dusjgauling faktisk får vokal drahjelp og bruker playback på konserter?!?
Så sjokkerte har vi virkelig ikke vært siden Milli Vanilli kastet inn mikrofonen en gang altfor seint på åttitallet. Vi er flaue på Tines vegne, og kan ikke tenke oss at det er noen andre artister som har juksa med vokalen. Neida.
Fantastiske franskmenn
En annen ting vi gleder oss over, er at det franske drømmepop/elektronika/coctaildans-bandet Phoenix høster strålende kritikker.
Aftenposten jubler nesten like høyt som oss, og triller sekseren, og
Natt&Dag spanderer på seg bredsmilfjeset sitt.
 |
Phoenix: Eksempel på fransk band vi liker nesten bedre enn vi har godt av. |
Dette skal du altså mene om Phoenix, hvis du blir i tvil:
De er franske. De har ikke juksa med vokalen. De lager perfekt pop. Du elsker Phoenix. Det er snart vår!