11. Sjangrenes indre utvikling

– Ja. Tynjanov var blant dem som forsøkte å begrunne en verk-immanent litteraturhistorie, det vil si en litteraturhistorie som ikke ser litteraturen som et aspekt av en større historisk utvikling, men som forsøker å vise hvordan de litterære formene, sjangrene, har sin egen historiske utvikling, framholder Jostein Børtnes.

Nye former fortrenger gamle

- Tynjanovs teori går ut på at noen sjangre er toneangivende og fremherskende en stund. Men en form blir fort forslitt og må vike plassen for nye eller glemte uttrykksformer eller sjangre.

De nye formene fortrenger de som har vært fremherskende, inntar deres lederplass, skyver de andre ut og gjør dem konvensjonelle og uinteressante, for så selv i neste omgang å bli fortrengt i en liknende prosess.

– Det høres ut som om denne teorien baserer seg på ideen om underliggjøring, og overfører den fra det enkelte verket til hele den litteraturhistoriske utviklingen?

– Nettopp. At sjangrene, i likhet med ordene, blir forslitte og må fornyes – det er underliggjøringstanken igjen: man trenger noe nytt som kan erstatte det tilvante og virke som en slags vekker.

En litt søkt teori

Teorien er interessant som et forsøk, men det er en veldig skjematisk oppfatning av hvordan litteraturen utvikler seg. Jeg tror egentlig ikke det er mulig å isolerere litteraturhistorien og skrive en litteraturhistorie som bare ser på en autonom litterær historisk prosess. Det virker søkt å ikke ta innover seg andre påvirkningskrefter enn de rent språklige og sjangermessige.

– Formalistene ville skrive om Rousseau uten å snakke om opplysningstiden?

– Ja, eller enda verre: De ville skrive om Rousseaus verker uten å skrive om Rousseau. Eller skrive om den russiske romanen uten å komme inn på Dostojevskijs og Tolstojs opplevelse av sin historiske samtid.

En del av kulturen

Her er vi inne på et veldig interessant og vanskelig problem. Men la oss si det slik: Litteraturen er en del av kulturen. Så langt kom også etter hvert også strukturalistene.

For den sene Jakobson og Tynjanov er litteraturen også relatert til andre nivåer i kulturen, eller ”serier”, som de kalte det. Dermed får man en kontekstualisering av litteraturutviklingen innenfor en større samfunnsprosess, hvor litteraturen inngår i en større helhet, og er nærmere eller fjernere relatert til andre prosesser.