13. Ved siden av formalismen: Mikhail Bakhtin

SE OGSÅ:

Bakhtin, Mikhail

– Ja, men Mikhail Bakhtin (1895–1975) er selv ingen formalist. Man vet at han i 1930-årene hadde litt kontakt med noen av dem som sto formalistene nær, men i det store og det hele hørte Bakhtin til en helt annen krets, opplyser Jostein Børtnes.

Forvist til Sibir

Bakhtins viktigste bok er en studie av Dostojevskij, ”Problemer i Dostojevskijs forfatterskap”, publisert i 1929. Boken forble lenge ukjent, ikke minst fordi Bakhtin, som så vidt unngikk å bli sendt i konsentrasjonleir, ble forvist til en liten by på grensen mellom Kazakhstan og Sibir, hvor han tilbrakte første halvdel av 30-årene.

Bakhtin var et ukjent navn fram til noen unge menn i 1958 oppdaget hans glemte Dostojevskij-bok, og begynte å undersøke hvor det var blitt av forfatteren. De fant frem til Bakhtin, og i 1963 klarte de å kjempe frem en nyutgivelse av boken, men da i omarbeidet form og med ny tittel: ”Problemer i Dostojevskijs poetikk”.

Teksten som mulighet

– Hva går Bakhtins teori ut på?

– Bakhtin har en helt annen teoretisk tilnærming til diktning enn formalistene. For Bakhtin er teksten ikke et positivistisk objekt, men en mulighet. Denne muligheten må realiseres hver gang en leser tar fatt på diktverket.

Diktverket — og det vil for Bakhtin si først og fremst romanen — må gjennoppstå gjennom en dialogisk prosess, hvor leseren kommer i dialog med verket, ikke som en gjenstand eller objekt, men som en verden av subjekter, som i sin tur er skapt av et forfattersubjekt.

Det er den ene viktige forskjellene fra formalistene: at Bakhtin trekker inn leseren. Som leser må du leve deg inn i diktningens verden og leve deg sammen med diktningens personer som levende vesener.

En av flere stemmer i verket

Et annet sentralt punkt er forholdet til forfatteren: For Bakhtin er ikke forfatteren Dostojevskij noen allmektig instans som befinner seg utenfor verket, og som gjør hva han vil med sine personer.

Bakhtin sier om Dostojevskij at han har steget ned i verket og er en stemme på nivå med de andre stemmene innenfor diktverket.

Disse forskjellige stemmene klinger sammen i en polyfoni av stemmer, sier Bakhtin. Polyfoni betyr ”med flere stemmer”. Det vil si at det ikke er noen autoritet i eller utenfor verket som undertrykker noen stemmer og lar andre klinge friere, eller som bestemmer hvordan personene i romanen skal uttrykke seg.

Romanen er en dialog mellom likeverdige personer, alle med sin egen stemme. Hos Bakthin heter det om Dostojevskij at han konstruerte sine personer og slapp dem fri, slik at de blir skikkelser som er likeverdige med forfatteren selv.
Hva de sier og gjør er ikke nødvendigvis uttrykk for forfatterens livsanskuelse eller meninger.

Tolstojs monologer

Motsetningen til denne dialogiske romankunsten er for Bakhtin Tolstojs monologiske romankunst. Vi ser hvordan Bakhtin i likhet med formalistene arbeider med dikotomier eller opposisjoner: Han setter Dostojevskij opp mot Tolstoj, slik det var tradisjon for i russisk litteraturhistorie.

Bahktin sier at Tolstoj bestemmer hvordan det skal gå med hans personer, at forfatterens eget verdisystem er det som er avgjørende for hvordan det skal gå med for eksempel Anna Karenina.

– Så dette polyfone og flerstemmige er ikke noe som gjelder alle romaner?

– Nei. Det gjelder for Bakhtin ikke engang alle Dostojevskijs romaner.