9. Et dødsstøt mot forfatteren

For begge skolene gjelder det at de var ekstremt litterært skolerte. De hadde en litterær dannelse som gjorde at de uten å tenke over det behersket hele den klassiske europeiske litterære tradisjonen. Kunnskap om den historiske tradisjonen var en selvfølge.

Droppet kontekst og historie

Men når det kom til selve studiet av litteraturen, så de på den enkelte tekst som en forskningsgjenstand som lot seg isolerere og undersøke ved hjelp av en rent formal tilnærmingsmåte, uten å ta hensyn til kontekst og historie.

Formalistene var dermed i sin oppfatning av teksten positivister. De problematiserte i liten grad teksten som fenomen.

Formalistene hevdet at teksten i det øyeblikket diktverket var fullført, hadde forløst seg fra opphavsmannen, og at man dermed kunne se på den som en autonom, selvstendig, gjenstand. Deres teorier var en reaksjon mot den biografiske skolen. Formalistene hevdet at forfatteren var uinteressant for studiet av verkene.

Nisser med på lasset

– Så dette er det første skrittet mot det som siden er blitt kalt ”forfatterens død”?

– Ja, på en måte. Men fordi de var så litterært skolerte hadde formalistene problemer med å la være å bringe med seg all den kunnskapen de hadde. I analyser, korrespondanser og personlige opptegnelser kan man se hvordan de hele tiden leser en forfatters verk som uttrykk for forfatterens livshistorie.

Roman Jakobson skrev for eksempel en berømt nekrolog etter at Majakovskij hadde begått selvmord, hvor han hele tiden siterer fra Majakovskijs diktning for å demonstrere hans skjebne.

I analyser av Pasternaks lyrikk, var man også hele tiden veldig opptatt av å identifisere hvilke deler av Moskva et dikt handlet om, hvilke personer som var modeller osv. Så de overholdt ikke i praksis det som de i teorien hevdet. Heldigvis, får man vel si.