10. Nærmer seg strukturalisme

- Det ser man i Sjklovskijs viktige arbeide "Prosaens teori" (1925). Der finnes for eksempel analyser av Cervantes’ Don Quijote, der hovedpersonen omtales som et slags grep for å knytte handlingsmomentene sammen. Formalistene var overhodet ikke interessert i fiksjon, det er et annet kjennetegn ved dem.

Brudd med positivisme

– Don Quijotes karakter var ikke interessant i seg selv?

– Nei, han ble redusert til en funksjon i teksten. Bruddet med positivismen ble tatt i strukturalismen, særlig i den tsjekkiske, f.eks. med Mukarovsky. Man aksepterte ikke lenger at diktningen bare var en gjenstand konstruert av språklige elementer.

Teksten blir etter hvert heller sett på som en slags meningsproduserende struktur som først får mening når den oppleves av en leser.

Over i strukturalisme

I 1928 offentliggjorde Roman Jakobson sammen med Jurij Tynjanov noen teser om litteraturstudiet. I dag pleier man å si at dette er det punktet hvor formalistene tar skrittet over i strukturalismen.

Jakobson og Tynjanov ville bort fra en formalistisk litteraturforskning som bare bestod av en enkel registrering og ordning av kunstgrepene i en tekst. De var opptatt av diktverkets større struktur, mønstrene, relasjonene mellom kunstgrepene. Og de var opptatt av de estetiske eller dikteriske lovmessighetene som er med på å frembringe et diktverk.

Lovmessigheter

Man kan her gjenkjenne Saussures skille mellom språksystemet (langue) og den individuelle ytring (parole), som av Jakobson og andre strukturalister overføres på litteraturen.

Strukturalistene går ut fra at litteraturen også har en langue, eller et system, forut for de enkelte verkene, og at verkene frembringes ved hjelp av disse lovmessighetene.

Utviklingen mot en større interesse for lovmessighet og litteraturen som system henger også sammen med den skisserte utviklingen av en funksjonell språkteori.