5. Underliggjøring: å se tingene på nytt

- Replikken kom fra en mannlig student, som spurte en annen: – Hva var det for et skjørt du var sammen med i går? Da begynner man å stusse. Man kan ikke være sammen med et skjørt i direkte betydning.

Men den som spurte, brukte et stilistisk grep, som vi i litteraturvitenskapen kaller en metonymi, eller en pars pro toto – som betyr en del som står for en større helhet. Det han mente var selvfølgelig: – Hvem var den piken du var sammen med i går?

Å spikre og salte

Dette er en veldig enkel form for fremmedgjøring i dagligtalen. Jeg kan også ta et metaforisk eksempel fra en telefonsamtale du og jeg hadde når vi avtalte dette intervjuet.

Du skulle komme til Bergen og vi måtte, som man sier, ”spikre” et tidspunkt. Dette er en form for fremmedgjøring som er veldig vanlig i moderne journalistikk – en metafor som kanskje blir konstruert spontant, men som siden går inn i journalistspråket og blir en klisjé.

Man sier for eksempel at man er i ferd med å ”hamre ut” en avtale, eller at en bedrift har bestemt seg for å ”salte ned” overskuddet. Det er to gjengse metaforer som har versert de siste 20 årene. Slike talemåter oppstår stadig fordi det muntlige språket brukes mye mer i massemediene enn tidligere. Da får vi også en mye hyppigere fremmedgjøringseffekt i journalistenes språklige uttrykk. Det gjelder å få folks oppmerksomhet.

Komme ut av stivheten

– Og en måte å få oppmerksomhet på er å finne opp nye ord – på samme måte som diktere gjør?

– Ja, dette er et eksempel på en poetisk bruk av språket i en ikke-poetisk hensikt. Man trenger stadig å finne på nye ord fordi de gamle uttrykksmåtene raskt blir automatisert, blir til stivnede talemåter, klisjeer.

Jakten på nye uttrykksmåter gjelder både i journalistikken, i dagligspråket og i litteraturen. Men jeg tror at det hos mennesker som selv er opptatt av å skrive poetiske tekster, er noe som ligger der hele tiden.