2. Et nytt perspektiv: vitenskapen om litteratur

Den russiske universitetslitteraturhistorien var, som litteraturhistorien ellers i Europa, først og fremst konsentrert om dikternes liv og verker.

Det typiske var en slags psykologiserende lesning der man så forfatterens verk som et uttrykk for hans personlighet og for den tiden han levde og virket i – ofte på et grunnlag som ikke holdt mål i forhold til den fremvoksende psykologien og sosiologien.

Nettopp fordi samfunnsvitenskapene og psykologien utvikler seg så raskt på denne tiden og etablerer seg som egne vitenskaper, blir det ekstra viktig for litteraturforskerne å finne det særegne ved litteraturen og fokusere mindre på de samfunnsmessige og psykologiske aspektene.

Litteraturen som ordkunst

For det andre – og det er spesifikt russisk – kom det etter den mislykkede revolusjonen i 1905 en rekke reformer som lettet på sensuren. Dermed var litteraturen i Russland ikke lenger så aktuell som samfunnskritisk institusjon som den hadde vært på 1800-tallet.

Det betydde at man måtte finne en ny tilnærmingsmåte til litteraturstudiet: Man så ikke lenger på litteraturen som samfunnskritikk, men som ordkunst. Det førte til at man konsentrerte seg om det formelle.

Ny interesse for retorikk

I dag kan man se hvordan dette fokuset på litteratur som ordkunst også førte til en fornyet interesse for retorikken og stilistikken. Disse tradisjonene går tilbake til antikken. Men formalistene i Russland fornyet den retoriske analysen av litterære tekster på en måte som fortsatt preger litteraturvitenskapen.

Samtidig var det også en allmenn bevegelse i estetikken i retning av at de enkelte kunstartene skulle finne sin spesifikke form, og at også studiet av dem derfor måtte finne sin spesifikke utforming. I Tyskland fikk man en vitenskapelig tilnærming til studiet av billedkunst, som kalte seg ”Kunstwissenschaft”.

Spesialisering i kunstformene

Parallelt til denne utviklingen fikk man flere steder en vitenskap som fokuserte på ordkunsten – både i USA, med nykritikken, i Vest-Europa, med den tyske morfolgiske skolen, og i Øst-Europa, først og fremst da med den russiske formalismen.

– Man går fra en allmenn estetisk teori til en spesifisering i forhold til de forskjellige kunstformene?

– Nettopp. Man fikk tre nye vitenskaper: musikkvitenskap, kunstvitenskap og litteratuvitenskap. Vi har fått disse ordene på norsk via tysk. Man gikk fra en generell estetikk til en materialestetikk, hvor mediet eller materialet som kunsten fant sitt uttrykk i ble et autonomt, dvs. selvstendig objekt for det estetiske studiet.