Nyheten om mulig bruk av kjemiske våpen i Syria i midten av forrige uke har igjen aktualisert spørsmålet om hvorfor man ikke klarer å sette en stopper for de pågående massakrene.
I løpet av de to siste årene har 100.000 mennesker mistet livet i Syria, og det internasjonale samfunnet har ikke klart å bli enig om en løsning på denne blodige konflikten.
Følg utviklingen i Syria her!
Sikkerhetsrådet splittet
En av grunnene til at omverden ikke griper inn, er manglende enighet i det eneste internasjonale organet som kan gi mandat til bruk av makt i Syria. De fem faste medlemmer av FNs Sikkerhetsråd – USA, Storbritannia, Frankrike, Kina og Russland – ser ut til å være uenige om hva som skjer i Syria. De tre førstnevnte mener at det er Bashar al-Assads regime som er ansvarlig for denne konfliktens blodige utfall, og at kun regimets avgang kan gjøre slutt på den. Russland og Kina mener det internasjonale samfunnet ikke bør få lov til å gripe inn i Syria, nesten uansett hva som skjer innenfor landets grenser.
To prinsipper står mot hverandre: På den ene siden omverdens lov og plikt til å gripe inn i situasjoner hvor regimer gjør noe som strider mot grunnleggende menneskerettigheter, og på den andre siden statenes nesten uinnskrenkede rett til å bestemme hva som skal skje innenfor egne grenser.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Globale ambisjoner og interesser
Det er ikke tilfeldig at de tre vestlige stormaktene står på den ene siden av barrikaden, mens de to BRIK-landene Russland og Kina så langt har motsatt seg inngripen i Syria. Både Kina og Russland har sine grunner til å innta denne posisjonen. Begge to er stormakter med globale ambisjoner og egne interesser i Midtøsten. For Kina kan det dreie seg om både økonomiske og strategiske interesser i Midtøsten, som forsyner landet med olje og gass. I tillegg har Kina en viss interesse i å undergrave Vestens posisjon i regionen, og i å styrke sitt samarbeid med land som Iran.
Men hvordan kan Russlands posisjon i Syria-konflikten tolkes? Russlands historie, Vestens rolle i den arabiske våren og gjenvalget av Putin i 2012 er viktige stikkord.
Russland er en tidligere supermakt med en uttrykt ambisjon om å spille en sentral rolle i verden. Mellom 1999 og 2008 hadde den russiske økonomien opplevd en forholdsvis rask vekst drevet av voksende etterspørsel på hjemmebane og høye olje- og gasspriser på det internasjonale markedet. Den russiske staten får i dag nesten 50 prosent av sine inntekter fra olje- og gassektoren, og disse pengene sikrer det økonomiske grunnlaget for det som oppfattes som en mer ambisiøsrussisk utenrikspolitikk. Russland har også sine særegne politiske, geopolitiske og økonomiske interesser i ulikedeler av verden, inkludert i Midtøsten hvor Syria har tradisjonelt vært en av de viktigste regionale samarbeidspartnerne.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Nullsumspill
Russland har utviklet sterke økonomiske relasjoner med Vesten, men oppfatter samtidig Vesten som en global utfordrer. Særlig Vestens rolle i den arabiske våren bekymrer russiske beslutningstakere. Mange av dem synes å tro at USA «prøvde seg» på utløse tilsvarende prosesser i vintermånedene i 2011, da en stor protestbølge skylte gjennom Russlands største byer.
Den russiske makteliten ser internasjonal politikk som et nullsumspill der den enes gevinst betyr den andres tap. Denne eliten ser med stor skepsis på Vestens forsøk på å spre vestlige normer i andre deler av verden, og tolker det som normativ imperialisme og en trussel mot russiske interesser.
En viktig bærebjelke i russisk politikk er tanken om at stater må betraktes som suverene aktører og at ekstern innblanding kun skal tillates av FNs Sikkerhetsråd, hvor Russland har vetorett. Under president Medvedev gikk Russland med på å gi FN-mandat til å aksjonere i Libya. Putin mener at det var en gal beslutning, og at Vesten misbrukte mandatet. Russlands motstand mot vestlig inngripen i Syria kan derfor tolkes som en måte å «temme» Vesten og USA på. Samarbeidet med Kina er også et utrykk for en annen viktig russisk idé; ideen om multipolaritet, som betyr at Russland vil samarbeide med andre globale maktsentra for å motarbeide Vesten og begrense dens mulighet til å sette internasjonal dagsorden.
Pragmatisme og opportunisme
Russisk politikk overfor Syria har derfor egentlig ikke så mye med selve Syria å gjøre, men snarere med et russisk ønske om å forme og påvirke det internasjonale systemet. Russland har valgt å følge en kurs mange i Vesten oppfatter som problematisk, men Putins utenrikspolitikk preges også av pragmatisme og opportunisme. Man må derfor regne med at Russland vil utrykke misnøye med en mulig vestlig aksjon mot al-Assads regime, men det er lite sannsynlig at Russland vil foreta seg noe som skal avdekke landets strategiske begrensninger.
Til og med Putins propagandaapparat ville hatt store problemer med å overbevise russere om det er verdt å dø for Damaskus.
