Laget var selvfølgelig blant favorittene i sesongen 1964, men alt fra starten så man at dette ikke gikk så bra.
Et bunnlag
Laget vant bare én av ni kamper i vårsesongen, og klarte aldri å komme seg ut av nedrykkssonen. Dette ble forklart med mange skader på nøkkelspillere, og dessuten forsvant etter hvert lagets store stjerne Roald "Kniksen" Jensen til proffspill i Skottland.
Tidlig i høstsesongen havnet de helt nederst på tabellen, og da siste serierunde kom, lå de nest sist, ett poeng bak Viking på den siste sikre plassen.
Men Brann hadde en trøst: De skulle spille hjemme mot allerede nedrykksklare Raufoss - som hadde fått sin dom med 1-9 for Fredrikstad uka før. Dette burde gå bra for bergenserne.
Stolpetreff
Og Brann begynte godt, de, og radet opp sjanse på sjanse. Men første omgag gikk uten at Brann kom nærmere enn et stolpetreff. Og andre omgang fortsatte på samme måten.
Men da scoringen endelig kom, var det Raufoss som fikk uttelling. Nå måtte Brann ha to mål på noen få minutter for å klare det.
Sjokkbølgene bredte seg: Kunne det likevel være mulig at de siste års store lag skulle rykke ned?
Det var mulig, og noen minutter seinere var muligheten et faktum. Raufoss holdt nemlig ut og vant 1-0. Dermed tok de Brann med seg ned i 2. divisjon.
Viking hadde nemlig bare spilt uavgjort i sin kamp, så en Brann-seier hadde vært nok.
For Brann ble det tre sesonger med ørkenvandring. Først i 1968 var de tilbake i eliten.
