Utdrag fra foredraget:
Shakespeares verker tilhører det ypperste den menneskelige fantasi og skaperevne har frembrakt. Teatre verden over har Shakespeare på repertoaret. Da Kenneth Branagh slo et slag for ham med storfilmer som Henrik V, og Baz Luhrman fulgte opp med en hipp Romeo og Julie lagt til et moderne storby-Amerika, var det skapt en renessanse for Shakespeare på kinolerretet. ”He was not of an age, but for all time”, sier den samtidige Ben Jonson. Interessen for Shakespeare står sterkere enn noen gang.
Det har ført til ny interesse for mannen bak skuespillene. Kunstverk oppstår jo ikke av ingenting, det finnes en hjerne bak som synes å ha samlet all viten, for som en såmann å spre det utover menneskeheten. Alle som har lest Shakespeare blir slått av hans budskap, poesi og tankekraft.
En legende
Her er en visjon om mennesket, mot en bakgrunn av universalistisk kunnskap. Han forflytter seg fra Danmark til hoffet i Navarra, fra Skottlands heder til Venezia. Men her melder de første spørsmål seg. Hvordan kunne en mann, som det etter kildene å dømme, ikke er annet å melde om enn at han slo seg opp i Londons teaterverden, være så bereist, så språkmektig, så lovkyndig, så opplyst om krig og skipsfart, handel og kunst, falkesport og turneringer, historie, geografi og legevitenskap – ja det er dem som hevder at heller ikke alkymi var ham fremmed.
Er det ikke mer sannsynlig, at en slik person måtte være noe annet enn en ganske anonym skuespiller? Tanken er så anstøtelig for de lærde som forsvarer sin Shakespeare at de fort kommer i harnisk eller forskanser seg bak skråsikre antagelser. Det er skrevet biografier som er så fantasifulle at det grenser til fiksjon. Et eksempel er en bok om Shakespeares guttedager i Stratford - som ingen kan vite det minste om. Stratford on Avon i Warwickshire, er senter for en Shakespeare-kult som er en innbringende turistmagnet. Royal Shakespeare Company holder til her.
Turistene strømmer til dikterens grav, de blir vist skolestuen der han skal ha fått sin utdannelse, det arrangeres omvisninger til huset der hans kjæreste skal ha bodd. At autensiteten er høyst tvilsom, legger ingen demper på stemningen. Når det gjelder skolen i Stratford, vet man ikke om han gikk her, hans navn finnes ikke i noe skoleregister. Og er det nå så sikkert at den Shakespeare som hviler i kirken her, under en byste som ikke har den minste likhet med portrettet fra Folioutgaven, er identisk med skaperen av Hamlet?
Slik spør de vantro, til de ortodokses gremmelse, men la oss ta en kikk på bysten i kirken. Den forestiller en respektert borger. Han holder en penn i hånden, så han er i alle fall en litterær mann. Men bysten har ikke alltid sett slik ut. På et stikk av den fra 1653 har han ingen penn, men holder på en sekk. Kanskje fordi han var rik. Er det slik en dikter ønsker å bli avbildet?
Intet spor etter dikteren i testamentet
Stratfordianerne – de som mener at William Shaxper fra Stratford er forfatteren av Shakespeare – har lenge lett etter synlige tegn på hans boksamling, manuskripter og brev. For hadde disse dukket opp ville all tvil være ute av verden. Men uansett hvor mye man har gravd har man ikke kunnet finne så mye som en bok. Intet manuskript eksisterer. Alt man har å holde seg til er seks underskrifter på dokumenter, deriblant hans testamente.
Et dokument er et krav til en mann for noe malt han hadde solgt, det var mens stykkene spilte for fullt i London. I testamentet er hvert eneste pund gjort rede for, hvert løsøre, men ikke en bok er nevnt, ikke rettighetene til et eneste teaterstykke, ingen referanse til at han hadde et litterært liv. Hans døtre lærte ikke å lese. Til sin hustru testamenterer han ”min nest beste seng.” Dette rimer dårlig med det sinn som sto bak sonettene. Så stor er kløften at det har gitt rom for tvil. Shakespeares seks underskrifter er alle forskjellige. Han kunne ikke bli enig med seg selv hvordan han skulle stave navnet sitt. Kunne William fra Stratford som handlet med malt og overlater sin kone sin nest-beste seng, ikke engang stave sitt eget navn?
Pynter seg med andres fjær
At William fra Stratford er forfatteren av Shakespeares verker er for mange akademikere selvinnlysende. Skrev ikke selveste Ben Jonson, som kjente ham godt fra teatret, en hyllest i den gedigne Folioutgaven fra 1623, - syv år etter William fra Stratfords død? Jo, og Ben Jonson legger ikke fingrene imellom. ”Du Avons svane,” deklamerer han. ”Du sjel for alle tider, under for vår scenekunst!”
Jonson har også sagt ting som ikke er så smigrende. I bitre ord uttaler han seg om en kollega som anser seg som ”høvdingen blant oss”, men bare tar det han har bruk for. Var dette myntet på William fra Stratford? I alle fall minner det sterkt om det første dokumenterte angrepet på Shakespeare fra Robert Green i 1592, der Green, et talent som hadde gått i hundene, anklager ham for plagiat og gir ham skylden for sin egen elendighet. For Greene er ikke mannen annet enn en ”upstart crow”. En oppkomling og en kråke, som pynter seg med ”våre fjær”.
Men hva med Jonsons lovtale i Folioutgaven? Finner vi ikke her det sikre bevis som knytter skuespilleren til dramatikeren, som hele bevisførselen for at man har rett mann, er bygget på? Det slår mange ortodokse seg til ro med, men kjetterne tviler.
Mary Herbert, grevinne av Pembroke. Var hun "Avons svane?"
Var "Avons svane" en kvinne?
Folk som elsker gåter og dobbeltbetydninger har gått Jonson nærmere etter i sømmene. ”Avons svane”, mener de, kan gjelde den lærde Lady Pembroke, som holdt til ved en annen Avon, i Wiltshire. Hun var poet, søster av poeten Philip Sydney, og hadde den bakgrunn mannen fra Stratford manglet. Passer ikke Avons svane mer på en poetisk adelsdame, enn en maltbrygger i Stratford? Landsbyen ved Lady Pembrokes hus i Wilton het Stratford sub-Castle. Var Avons svane en kvinne? Mange har sett en dames hånd i Shakspeare.
I Jonsons dedikasjon til portrettet på Folioutgaven aner man kryptiske ord om at portrettet skjuler noe. Eksperter finner mange mistenkelige trekk ved portrettet; hodet er for stort, og passer ikke til kroppen med kniplingskragen. Dette er desto mer beklagelig ettersom det er selve bildet av mesteren som er overlevert, laget syv år etter hans død av kobberstikkeren Philip Droeshoute, som neppe hadde møtt ham. Manglene kan skyldes dårlig arbeid, var det ikke for én detalj: Konturen langs siden av kinnet er så skarp at den tyder på en avslutning, bakenfor ser vi antydningen til et annet ansikt. Er bildet en maske? Det vil i så fall kaste lys over Jonsons tekst. Er masken et tegn på at ting ikke er det de synes å være, slik at vi her er på sporet av en av de store litterære gåter, slik anti-Stratfordianere har hevdet i over to hundre år, og Stratfordianere hoderystende har benektet?
Legger vi de tre faktorer sammen – Greenes og Jonsons anklager, den kryptiske hyllest til Avons svane, og Shakespeares maske, har vi opptakten til et mysterium av episke dimensjoner. Mysterier har bestandig appellert til fantasien. Men forfatterskapsspørsmålet er ingen enkel sak å avfeie hvis det er sannheten man er ute etter, og ikke bare å opprettholde en hyggelig tradisjon.
Selvsagt er det aktverdig å forsvare en person som har gitt verden så mye, men hva hvis denne personen i virkeligheten viser seg å være en ganske annen? Da har vi ikke bare et forfatterskapsspørsmål, vi har et problem.
Shakespeare slik vi kjenner ham
I følge tradisjonen handler Shakespeares historie om en mann som ble født i Stratford on Avon i 1564, giftet seg i all hast, reiste til London med en teatertrupp, slo seg opp som skuespiller og dramatiker, hadde kontakt med kone og barn i Stratford, dit han vendte tilbake og døde i 1616 som en rik mann. Dokumenter tyder på at han var på flukt fra kreditorer i London. Det er ingenting om reiser til utlandet, eller at han vanket i de høyeste kretser som han må ha gjort hvis ikke alle henvisninger til adelens liv er annenhåndsopplysninger.
Sigmund Freud betvilte at en hjerne som kunne avføde Hamlet kunne ha en så enkel bakgrunn. Og Mark Twain lot seg omvende til anti-Stratfordsiden da han forsto at de sikre opplysninger man har om Shakespeare kunne skrives ned, som han sa, på baksiden av et postkort. Holder vi alle gjetninger utenom er det få historiske personer de siste fem hundre år man vet mindre om. Hvis det er en sammenheng mellom en dikters liv og verk, så stemmer det dårlig for tidenes største dramatiker. Noen fremstiller ham som et gudbenådet geni, som hentet sine kunnskaper fra kilder hinsides bøkenes verden og formodentlig fløy gjennom tid og rom til Veronas gater og Navarras hoff. De pragmatiske hevder at det han lærte på Stratford latinskole var tilstrekkelig og har gjort et stor nummer ut av de imponerende kunnskaper som der sto til rådighet. En av de første som mente at forfatteren måtte være en annen, var presten James Wilmot på 1700-tallet. Han var først overbevist om at han i Stratfords omegn ville finne spor etter dikteren, men fant ingenting. Han tenkte at det måtte være henvisninger til distriktet og lokale sagn i verkene, men igjen ble han skuffet. Så kom han til at forfatteren måtte ha vært en stor filosof. En slik mann fantes, og Wilmot hadde studert ham. Hos Francis Bacon fant han de samme egenskapene han kjente fra Shakespeare, kunne Bacon virkelig være skalden?
Hør hele foredraget torsdag 19. mai, kl. 13.03 eller lørdag 21. mai, kl. 7.03 i P2!
Geir Uthaug
er litteraturhistoriker, forfatter og oversetter.
