På ei forblåst veglaus øy ute i havgapet utanfor Florø sto 4 nokså bakfulle menn i sin beste alder og venta i ei trekkfull sjøbu på ein båt som skulle kome rundt neset og bringe dei til det trygge fastlandet innanfor. Dei vart akterutseilte tidlegare på dagen grunna den stive kulingen, og at det kanskje vart litt mykje med 9 personar i ein Saga 24 i metershøge bølger..
Inne i bua la vi etterkvart merke til ein radio av ukjent merke som sto oppe på ei hylle mellom saltfisk og gammal linolje. Var det straum i bua? Ein av herrane slo på Radioen og ut av høgtalaren strøymde det musikk dei aldri hadde hørt maken til før.
Ein av herrane hadde hørt KM Myrland før, men meinte at underhaldningspotensialet i denne musikken var om mulig høgare enn gamle herr Myrland. Tekstane slo oss i bakhovudet som ein sløya torsk og forvandla ei kald og kjedelig avslutning på ei trivelig helg, til ei stor kulturoppleving.
Vi var enige om at neste gong vi skulle samlast, måtte denne musikken være med å tonsette våre samlingar! (På tidlegare turar har nok vi lefla litt med lyrikk for menn, men aldri diktning i denne klassa.)
Kjære herreavdelingen: Drømmere og Drankere er meint for fire forblåste bakfulle menn i ei sjøbu!
Hilsen Arnfinn
Det en glede å fortelle Drømmere & Drankere at tre signerte album som fortjener gode hjem. Blir sendt til Arnfinn, Erik og Tone, av følgende gode grunner.Debutplaten har fått terningkast 5 i Dagbladet og stadig flere begeistede fans etter opptreden i Herreavdelingen.
Vi ba familien om å gi oss svar på spørsmålet, hvem er platen ment for. Erik skriver; Jeg lå og hørte på programmet deres 6. februar, samtidig som jeg leste i bil lektyre. Drømmere & Drankeres klarte å rive meg løs i fra bil-lektyren, så da må jo denne cd`èn være ment for meg.
Denne plata er ment for folk som har levd litt og har et snev av selvinnsikt og selvironi (og et blikk for skjebner), samt en god porsjon humoristisk sans. Da er sannsynligheten for å flire seg igjennom store deler av plata - og likevel tenke litt - ganske stor.
Det er tekstene til Dag Tufte som er det store. Når du først blir hekta (eller vant til dem som de sier), så kan plata spilles mye (på tross av lukta fra de resirkulerte hønene) - både på lange, ensomme bilturer og på fest (hvor den har et klart allsangpotensiale.) Dette skriver Tone, som selvfølgelig får tilsendt platen.
