President og land i dyp trøbbel

Den økonomiske krisen i Hviterussland ble akutt i mai i år.

Det begynte med at folk prøvde å veksle inn hvitrussiske rubler over en lav sko i vekslekontorene for fremmed valuta. I april tilsvarte en russisk rubel (20 norske øre) bare 110 hvitrussiske rubler. Da er 1 hviterussisk rubel lik 0,0018 kroner.

Slik har hyperinflasjonen herjet med hviterussernes penger de siste 20 år.

Da vekslingskontorene i Belarus gikk tom, stormet folk butikkene fordi de hadde liten tillit til statsbankens forsikringer om at problemene var forbigående.

Vanlige folk hamstret sukker, gryn og mel mens de med litt mer penger prøvde i desperasjon å tømme butikkene for hvitevarer og alskens elektrisk utstyr i håp om at pengene var sikrere, plassert slik.

Men symptomatisk nok ville ingen kjøpe elektrisk utstyr produsert i Hviterussland.

• Les: I fryktens nye hjemland

Den russiske gassprisen øker

Krisen i hviterussisk økonomi må sees sammen med at gassprisene fra Russland øker.

Forut for presidentvalget i desember i fjor ba president Aleksandr Lukasjenko om et nytt lån på tre milliarder amerikanske dollar fra Russland. Russlands mangeårige finansminister Aleksej Kudrin svarte da - på besøk i Minsk - at Russland hadde sine egne følger av finanskrisen å tenke på.

• Les: Lukasjenko byter ut si høgre hand

Men statsminister Putin - også på besøk i Minsk i desember - overkjørte sin finansminister og lovet at uansett hva som tilstøter Hviterussland, skal Russland støtte.

Nå fikk imidlertid Lukasjenko bare halvparten av dette lånet i slutten av mai og med beskjed om å bedre sin likviditet ved å selge unna statlig eiendom.

For det andre problemet er manglende økonomiske reformer. Disse har Aleksandr Lukasjenko kunnet vegre seg mot nettopp fordi han fikk kjøpe billig russisk gass.

Det har gitt «Europas siste diktator» armslag til de subsidier som har gjort det mulig for ham å kjøpe seg politisk støtte i provinsene, og da særlig i primærnæringene.

Forretningsfolk i Hviterussland har så langt slått ring om Lukasjenko-regimet fordi det ga dem forutsigbarhet. Med dette mente lokale forretningsfolk mindre korrupsjon enn i Ukraina og Russland, og mindre kriminalitet.

Men når folk stormer banker og butikker i panisk hamstring, kan tiden for forutsigbarheten åpenbart være forbi.

Lojalitet koster penger

I bunn og grunn lever hviterusserne i en økonomi lik den som rådde for eksempel i Ungarn da kommunismen brøt sammen i Øst-Europa i 1989. Kollektivbrukene har forholdsvis mye større økonomi enn de hadde i Sovjetunionen.

Men staten er overtung i dette landet med 10 millioner innbyggere.

Til NRK sa presidentkandidat Aleksandr Sannikov i desember i fjor at Hviterussland per innbygger har tre ganger flere politifolk enn selv Russland har. De politifolkene holder fortsatt Sannikov fengslet.

• Les: Rettssak mot 18 hviterussere etter valgbråk

Men deres lojalitet koster penger, dyre penger for regimet.

I den isolasjonen Hviterussland befinner seg politisk fordi EU og OSSE underkjente presidentvalget og svartelistet president Lukasjenko etter nyttår, får ikke landet solgt noe til utlandet.

• Les: OSSE kritiserer hviterussisk valg
• Les: Fordømmer arrestasjoner i Hviterussland

Ikke engang russerne kjøper traktoren «Belarus» lengre. Og det produktet har alltid viktig for Hviterussland.

Veksling som meningsmåling

De siste seks månedene har jeg besøkt landområdene mellom Minsk og Brest-Litovsk og Gomel i sørøst foruten hovedstaden Minsk.

Presset fra folk for å få vekslet om sine stadig mer verdiløse hviterussiske rubler har vært merkbar hele tiden.

Dét er en betydelig mer grunnleggende meningsmåling om styringsresultatet til president Lukasjenko enn alskens politiske meningsmålinger. Til syvende og sist stemmer hviterussere også med lommeboken.

Aleksandr Lukasjenko holder mange gamle sovjetidealer høyt. Vi har sett ham på TV-skjermen anklage alle for uansvarlighet, spekulasjon og panikksåing.

Men også han som bare drev det til kollektivbruksleder i Sovjetunionen, vet såpass av sosialistisk teori og marxisme til å fatte at når folk stormer banker og butikker, er det ett av kriteriene på «en revolusjonær situasjon».

Et annet er at «folk tar til gatene». Det gjorde folk i Minsk søndag 19. desember 2010 da presidenten erklærte at han fikk 80 prosent av stemmene ved presidentvalget den dagen mens ingen meningsmåling ga ham mer enn 35 prosent på forhånd.

• Les: Lukasjenko mot klar seier i Hviterussland
• Les: Lukasjenko gjenvalgt i Hviterussland

Politiet svingte imidlertid sine langkøller kalt «demokratisatorene» høyt over folks hoder.

• Les: Opprørspoliti aksjonerte mot demonstranter i Minsk

Skulle folk ta til gatene igjen, kan det nok hende, at Aleksandr Lukasjenkos brutale politi igjen svinger langkøllene - hvis de får lønn for det, da. Se det kan bli selve problemet fremover å få til for staten Hviterussland.

For det er åpenbart at i det minste Russlands liberale finansminister Aleksej Kudrin ser på nytten av å støtte Lukasjenko-regimet som en god og jordnær parallell til det å bære havre til en dau merr.