Mariah Carey – E=MC².
Etter noen år i bunnen av en bølgedal både personlig og som artist, kom Mariah Carey sterkt tilbake med forrige plate, som kom i 2005.
De fleste kritikere var enige om at ”The Emancipation of Mimi” var riktig bra og en oppreisning for et ufortjent rykte som en artist uten integritet og kreativ kontroll.
Denne nye platen er en slags oppfølger, og med første singel ”Touch My Body”, slo Carey rekorden til Elvis Presley som soloartist med flest nummer 1 singler.
Overdose kliss
”E=MC²” sikrer nok fortsatt popularitet for Mariah Carey. Og det er flere hiter å hente her. Albumet er stint av smektende r’n’b og soul og mjuke ballader. Én brukbar lett reggae-låt og et par spor med smått dampende rytmer redder ikke dette fra å bli en overdose kliss.
I forhold til forrige plate er dette en klar skuffelse. Den hadde raffere produksjon, bedre låter og mer energi. Større variasjon fenger mer og holder på oppmerksomheten på en måte som ”E=MC²” ikke kan måle seg med i all sin søtladne ensformighet. Men bevares, det hele er strøkent teknisk, for de som er opptatt av det. Og Maria Carey har fremdeles en briljant kontroll over stemmen sin.
Hundre prosent unnværlig
Et knippe av de beste kuttene er samlet midt på platen, som ”I’ll Be Lovin’ U Long Time” og ”Love Story”, som er platens beste ballade. ”Side Effects” er selvbiografisk og handler om hvordan Carey fant seg selv etter å ha blitt holdt nede i forholdet med sin eksmann, platemogulen Tony Mottola.
Det norske produksjonsteamet Stargate bidrar med to låter. ”Bye Bye” er albumets andre singel, glatt som få og intet høydepunkt. Men ”I’m That Chick” er velsmurt discopop og et av få spor som gir en viss puls. Den er akkurat som platen som helhet - hundre prosent proff og hundre prosent unnværlig.
