Kampen for folkestyret og mot embetsmannsstyret la grunnlaget for partiet. Bønder og byradikale fant hverandre.
Tidlige spirer til Venstre var Stortingets Reformforening (1859) og Bondevennforeningene i 1860-årene.
Parlamentarismens far
Johan Sverdrup, Venstres første partileder, sto i spissen for innføringen av parlamentarismen i Norge.
Parlamentarisme innebærer at regjeringen står ansvarlig overfor Stortinget, og at regjeringen må gå av, dersom den ikke har stortingsflertallets tillit.
Regjeringen som Sverdrup dannet i 1884, sprang ut fra Stortingets Venstreforening, som ble etablert i 1883. Men etter regjeringsdannelsen viste det seg at det var krefter i partiet som trakk i ulike retninger.
Mot slutten av 1880-årene ble partiet splittet i det ”rene venstre” og det ”moderate venstre”.
Dette var den første av flere splittelser, som alltid har ført til at den radikale delen av partiet har levd videre, mens den moderate fløyen sakte har dødd ut.
Juryordning og nynorsk
Regjeringen Sverdrup innførte omfattende reformer som ga større religionsfrihet, gjennomslag for nynorsk i skolen og innføring av jury-prinsippet ved domstolene.
Fra 1890-årene fikk Venstre en klar sosial- og unionsradikal profil.
Det førte til at sentrale venstremenn, med Christian Michelsen i spissen, i 1903 brøt ut og dannet Samlingspartiet sammen med Høyre.
I 1913–20 var partiet ledende i norsk politikk og satt hele perioden med regjeringsmakten under Gunnar Knudsen.
Mistet fotfeste
Venstre mistet mye av sitt fotfeste i etterkrigstiden, men har vært i regjering fire ganger etter krigen, i koalisjon med andre partier.
I partilandskapet hadde Venstre en klar sentrumsposisjon.
Etter folkeavstemningen om EF i 1972 ble det en ny splittelse i partiet: Venstre, som var imot EF, og Det Liberale Folkepartiet (DLF), som var for.
De to partiene fant sammen igjen i 1988, og DLF ble nedlagt.
På grunn av intern splittelse og lav oppslutning generelt, var Venstre ikke representert på Stortinget i perioden 1985–93.
Under EF-splittelsen gikk det opprinnelige Venstre inn for en radikal miljøprofil.
Det er denne profilen som var en viktig del av varemerket da Venstre igjen tok steget inn på den politiske scenen i 1990-årene.
I dag fremstår partiet som et tradisjonelt liberalt og borgerlig parti og har klart å vinne tilbake en maktposisjon i norsk politikk.
