- Én av fire norske diamanter er blodige

I 2003 inngikk 80 land avtalen kalt Kimberleyprosessen (KP), som skulle stoppe finansieringen av opprørsgrupper i flere afrikanske land. Nå er ti år gått, og alt tyder på at bruddene på menneskerettigheter i disse landene ikke er blitt stort bedre.

I en artikkel i magasinet Foreign Policy, som NRK.no i dag trykker på sine nettsider, gir PRIO-forsker Jason Miklian et innblikk i den nye diamanthandelen. Han har gjort en rekke dybdeintervjuer med indiske forhandlere og arbeidere, og konklusjonen er like dyster som den er oppsiktsvekkende.

– Minst 23 prosent av diamantene som omsettes på verdensmarkedet kan klassifiseres som bloddiamanter. Tallet kan være høyere, kanskje så høyt som 35 prosent, sier han til NRK.no.

– Det jeg fant ut, var at mesteparten av de illegale steinene ble kjøpt opp av den lovlige delen av industrien, og noen av de større selskapene setter ut innkjøpene til underleverandører, slik at den lovlige og ulovlige handelen overlapper hverandre, sier han.

Kan være 45 prosent illegale diamanter på markedet

Miklians anslag kommer fra en rekke intervjuer, blant annet med lokale myndigheter, representanter for den lovlige delen av bransjen og erfarne journalister, som de fleste anslo at mellom 35 og 45 prosent av diamantene var smuglet inn til India utenfor Kimberleyprosessen. Ikke alle diamanter som kommer inn til India er fra konfliktsoner, men det finnes ingen annen åpenbar grunn for å omgå KP, ifølge Miklian.

Det betyr i så fall at minst én av fire «lovlige» diamanter stammer fra diamantproduksjon som finansierer vold. I tillegg kommer et stort antall innsmuglede diamanter som føres inn uten et lovlig sertifikat, men som slipes ned og blandes inn med de lovlige diamantene. Felles for disse diamantene er at voldtekt, tortur og overgrep mot afrikansk lokalbefolkning langt fra er uvanlig i utgravingen.

Dette synet bekreftes av flere organisasjoner NRK.no har snakket med, blant dem Global Witness og den kanadiske gruppen PAC.

Surat det nye Antwerpen

I januar/februar-nummeret av magasinet beskriver Miklian sitt møte med den indiske byen Surat, der langt de fleste av verdens diamanter slipes og poleres.
Det er ikke lenger slik at rådiamantene skipes til Antwerpen og foredles der. Nå er det denne indiske byen som har tatt over som verden suverent største diamanthovedstad.

Men flyttingen fra Antwerpen til Surat har ikke skjedd uten til dels store problemer. KP ble innstiftet for å komme opprørsgrupper til livs, og dermed også overgrep mot lokalbefolkningen. Men for lokalbefolkningen er det uvesentlig hvilken farge undertrykkerne har på uniformen.

Flere rapporter peker på at inntektene fra diamanteksporten fra Zimbabwe sendes til politiet og det hemmelige politiet i landet, i tillegg til at store inntekter går til partimedlemmer i Robert Mugabes parti, ZANU-PF.

Anslag fra menneskerettighetsorganisasjoner har gått på at rundt 20 milliarder kroner er forsvunnet til disse formålene, og organisasjonene frykter at disse bestikkelsene skal bidra til våpenkjøp og undertrykkelse av egen befolkning i kjølvannet av det kommende valget i landet.

BBCs Panorama bekrev en torturleir på Marangefeltet i 2011. Les den rystende skildringen her.

PAC publiserte i november 2012 en rapport om utstrakt korrupsjon knyttet til diamantproduksjonen i Zimbabwe. Les den her.

Men hva er en bloddiamant?

– Diamanter som kommer fra den demokratiske republikken Kongo (DRC) og Zimbabwe utgjør 23 prosent av verdens produserte diamanter, og de fleste humanitære organisasjoner regner disse som konfliktdiamanter. Andre regner dem som «rene», det gjør iallfall de fleste i diamantindustrien, sier Miklian.

– Hovedpoenget er usikkerheten rundt hva en konfliktdiamant faktisk er. Definisjonen KP bruker er en diamant solgt til inntekt for en krigsherre, men regjeringer kan også produsere konfliktdiamanter.

– KP har ikke vist vilje til å ta tak i dette problemet, og det har ledet til internasjonale disputter over hvordan man skal klassifisere zimbabwiske og kongolesiske diamanter, utvinning i Elfenbenskysten under våpenhvilen, eksport fra Venezuela, og enkelte forsendelser fra Angola, sier han.

– En framgangsmåte for disse regjeringene er å sende noen av diamantene ut med et KP-sertifikat, samtidig som de smugler ut steiner hvis salg brukes til å kjøpe våpen. Da ser landet rent ut ifølge KP, men de kan fremdeles støtte opprørsgrupper som kjemper en skitten krig. Som i tilfellet Angola, der et nytt spørsmål dukker opp: Om diamanter finansierer våpen som ikke ennå er brukt i en konflikt, betyr det at vi kan kalle dem rene? Konflikten i Angola er syklisk (går i bølger mellom kamp og våpenhvile), betyr det at vi kan kalle diamantene som produseres under våpenhvilen bloddiamanter? spør han.

Industrien har langt lavere tall

Miklian viser til at skribenten Rob Bates, som rapporterer fra innsiden av diamantbransjen, sier at tallet på bloddiamanter er et sted mellom fem og femten prosent, da forutsatt at steinene fra Zimbabwe og DRC er rene, og at det ikke omsettes bloddiamanter på svartebørsen.

Industrien anslår selv at fem til femten prosent av diamanter er bloddiamanter. Tallene Miklian har fått fra sine kilder ser annerledes ut:

• 60 prosent av den globale handelen er godkjent av KP. 23 prosent av disse kommer fra DRC og Zimbabwe, som er ansett for å være bloddiamanter
• 35 prosent av de 60 prosentene er innsmuglet. Det er ifølge Miklian svært vanskelig å anslå hvor stor andel som er bloddiamanter. Det finnes, igjen ifølge Miklian, ingen direkte økonomiske fordeler ved å unndra disse fra KP, så han anslår at minst halvparten av disse understøtter opprørsgrupper eller våpenhandel.
• - 5 prosent går andre steder enn til Surat. Miklian anser disse å være for det meste rene.

Det totale anslaget på andelen bloddiamanter på verdensbasis blir da 31,3 prosent, eller nesten én av tre.

– Hvor mange av disse som ender på verdensmarkedet er umulig å anslå. Mange av steinene går til India og Kina, og det kan være grunnen til at Vesten ikke tar ordentlig tak i dette problemet.

– Det kan være at en lavere andel av bloddiamantene går til det vestlige markedet, men poenget er at selv med industriens egne tall kan du ikke være sikker på om steinen du kjøper ikke er en bloddiamant, uavhengig om tallet er fem, femten eller 40 prosent, sier han.

Trakk seg ut av KP etter menneskerettskrangel

Organisasjonen Global Witness var blant initiativtakerne til KP tidlig på 2000-tallet, men de trakk seg ut av samarbeidet i 2011, etter at de erklærte at de ikke lenger hadde tillit til enkelte av medlemslandene.

Avgjørelsen kom på bakgrunn av manglende sanksjoner mot zimbabwiske myndigheter, som i 2008 nasjonaliserte det omstridte og diamantrike Marangefeltet. Men å kalle det nasjonalisering, blir en skjønnskriving av virkeligheten. Kamphelikoptre fra det zimbabwiske luftvåpenet angrep illegale diamantgravere på feltet, og drepte 150 mennesker

Spørsmålet er da hva som er konfliktdiamanter. Definisjonen ble i 2003 ment å omhandle diamanter som finansierte opprørsgrupper, men nå mener mange organisasjoner at definisjonene må endres.

Den viktigste av disse organisasjonene er Global Witness, som var blant initiativtakerne til Kimberleyprosessen på begynnelsen av 2000-tallet. Annie Dunnebacke er seniorrådgiver.

– Noen av disse diamantene vil brukes til å understøtte vold etter valget i Zimbabwe. Da blir det semantikk hva som ligger i begrepet konfliktdiamant, sier Dunnebacke til NRK.no.

Hun forteller at Kimberleyprosessen er på vei til å mislykkes.

– Kimberley har prøvd å gjøre noe i Zimbabwe siden 2008, men fordi de har tunnelsyn og ser på en snever definisjon av konfliktdiamanter, har de feilet. Fordi Zimbabwes diamantfelter er regjeringskontrollert, faller det utenfor deres ansvarsområde. De ga Zimbabwe gullstjerne for sitt arbeid, men det gikk bare ut på sikkerhetstiltak og de tekniske aspektene ved utvinningen, ikke på menneskerettighetene, sier hun.

– Det er enorme mengder diamanter som produseres i Zimbabwe som er på vei til å bli verdens største eksportør. Og her blir Kimberleysertifikatet ubrukelig for forbrukerne, fordi prosessen ikke omhandler den alvorlige etiske problematikken rundt handelen med diamanter, sier Dunnebacke til NRK.no.

Dunnebacke forteller at de ikke vil avskrive Kimberleyprosessen helt, men at diamantbransjen står ved en korsvei, og at det kreves nye regler for at ikke prosessen skal bli uvesentlig.