Hopp til innhold

Rå diamanter

Nesten alle verdens diamanter – lovlige eller ikke – passerer gjennom denne ene indiske byen.

SURAT, India. Gujarat Mail er bare ett av mange nattog. I likhet med hundrevis av andre vogner går disse tolv blekblå passasjervognene i nattens mulm og mørke på kryss og tvers gjennom Indias nordvestlige kornkammer. Fem over to om natten legger The Mail ut på sin fire timer lange ferd og sleper seg sørover fra Surat til Mumbai. Inne i kupeene på tredje klasse fins det en likelig fordeling av kravlende kakerlakker og dinglende, uvaskede føtter, mens det avtagende monsunregnet som driver inn gjennom de gittersperrede vinduene, bare gir forbigående lindring. Noen få hundre ufrivillig søvnløse mennesker sitter sammenklemt og svetter uopphørlig på skitne vinylbenker, mens hylene fra skinnegangen smadrer drømmer i hver eneste svake kurve. I denne delen av verden er dette en tvers igjennom dagligdags reise.

Bortsett fra de nyslepne diamantene til sånn omkring 25 millioner dollar om bord, da. De nedslitte vognene transporterer dusinvis av diamantkurerer som frakter diamanter til titusenvis av dollar gjemt bort i hemmelige lommer i spesialsydde trøyer.

LES OGSÅ: – Én av fire norske diamanter er bloddiamanter

Alle sover med ett øye på gløtt. Tross kurerenes forsøk på å reise inkognito er det de nervøse skrittene til konduktøren – pluss det faktum at dørene holdes boltet fra utsiden under hele reisen – som avslører at trygghetsfølelsen ikke er ekte. Til sammen frakter kurerene på denne lumre og nervøse togturen nesten hver eneste diamant som selges i verden i dag.

Én av ti jobber med diamanter

Diamantene kommer til Surat – verdens fjerde raskest voksende by – for å bli delt opp og slipt inne i mikrofabrikker som holder til inne i talløse rekker med forfalne, hvitvaskede kontorblokker av betong. Blant Surats fem millioner innbyggere er det anslått at 500 000 driver med frakt, sliping eller transport av diamantene.

Edelstenene kommer med fly, båt eller lastebil fra Afrika, Sentral-Asia og andre utvinningssteder for å utnytte Indias billige arbeidskraft og et miljø der nesten ingen stiller spørsmål. I Antwerpen i Belgia – som i over 500 år fungerte som verdens diamanthovedkvarter – var det etablerte formuer, streng dokumentasjon og høy sikkerhet som kjennetegnet aktivitetene.

Men i Surat, nesten 10 000 kilometer borte, ser jeg lovlige handelsvarer som blandes åpenlyst med udokumenterte diamanter i en handel uten regler og styring. Faktisk er såkalte konfliktdiamanter – ulovlig utvunnede edelstener som finansierer konflikter i verdens krigssoner – til salgs hos alle fra lokale gateselgere til de indiske myndighetene. Og hele systemet beskyttes av et innfløkt familiesamfunn av meglere og mellommenn som opererer nesten utelukkende som svartebørs.

Her i Surat har råbillig arbeidskraft og luftige bestemmelser skapt et drømmemiljø for den globale diamantindustrien. En søvnig provinsby er blitt til en megaby på én eneste generasjon, et forretningssenter der over 90 prosent av verdens uslepne diamanter nå blir bearbeidet og polert. Enkelte diamanter kan bytte eiere opptil et dusin ganger på bare noen uker i sliperier som forsyner seg fra hauger med lovlige og ulovlige steiner nærmest som båsene i en disk med smågodt. Å skille det rene fra det skitne blir nesten umulig.

Når Gujarat Mail-toget kommer fram til endestasjonen i Mumbai, har steinene fått sin usalige opprinnelseshistorie vasket vekk, og hvert år ekspederer oppkjøperne sertifiserte varer til over 40 milliarder dollar ut av et land som internasjonale myndigheter sier er helt rent. Men hvis du eier en diamant som ble kjøpt i det 21. århundre, er sjansene store for at den tok en tur med nattoget Gujarat Mail.

Sjansene er også store for at du ikke aner hvor den kom fra.

Luksus og grådighet

Diamantene bærer med seg et staselig image som like mye er resultat av gjennomarbeidet myteskaping fra selskapenes side som lyssky intriger. De tryller fram enten opplevelsen av luksus og løfter om kjærlighet, eller skummel bakromshandel der ansiktsløse finansfolk holder godt fast i håndjernsikrede vesker.

De Beers, diamanthandelens dominerende selskap og ansikt mot offentligheten, har i årevis solgt luksus i form av glitrende edle steiner mens de drev bransjen som et kartell og brukte sine omfattende ressurser over hele Afrika til å skape et nesten-monopol på utvinningen og handelen med uslepne steiner. Noen oppfattet selskapet som toppen av luksus og suksess, andre så det som en dyster leksjon om hvordan vestlig grådighet finansierte konflikter over hele kontinentet.

Diamantenes verden har endret seg, og svindlere har funnet nye måter å melke systemet på. De Beers imperium er blitt delt opp og solgt til enda større konglomerater. Markedsplasser i Hongkong og Dubai erstatter den gamle garde, og verdens største diamantbørs befinner seg nå i Mumbai.

I mellomtiden har forsøkene på å rense opp i bransjen kommet i gang, og mest kjent er Kimberley-prosessen, som er oppkalt etter et diamantproduserende område i Sør-Afrika. Den begynte i 2000 etter at menneskerettsorganisasjoner ble klar over hvordan handelen med illegale diamanter nørte opp under kriger og krigsherrer (og undergravet handelen).

Lett å forfalske sertifikater

Kimberley-prosessen har som mål å sikre en konfliktløs opphavsbeskrivelse og fungere som et slags pass for forsendelser av uslepne diamanter. Men selv om Kimberley-sertifikatet i dag nesten er et universelt standardkrav i handelen med uslepne diamanter, er det likevel skammelig enkelt. Det består av ett papirark som bare oppgir opphavslandet, importlandet, verdien og den samlede karatvekten for hver diamantforsendelse – sammen med et serienummer og et par underskrifter.

2

Surats industri styres nær sagt med en mafialiknende tillit, uten offisielle papirer. Bildet viser hva en diamantpusser fikk i bytte med postitlappen til høyre. Postitlappen angir verdien og antall karat på varene. Under sees polerte diamanter og Kimberleysertifikater.

Foto: Jason Miklian

Det er omtrent like lett å forfalske som et gammelt førerkort.

Siden sertifikatet bare oppgir det totale antallet uslepne karater, et det lett å legge til eller trekke fra slepne varer, for slipingen kan polere vekk opptil 50 prosent av den opprinnelige råkaratvekten.

I India, som nå er verdens tredje største konsument av diamanter (etter USA og Kina), blir tilgjengelige sertifikater fra innenlandske forsendelser brukt om igjen for å smugle konfliktdiamanter ut av landet. Dette skaper enda en hvitvaskingsmulighet. Og siden det ikke finnes noe etablert system for å etterspore mengden av lovlige diamanter som kommer inn i India for sliping og polering, er det i praksis umulig å vite hvor diamantene som sendes ut av landet, egentlig kom fra.

Konfliktdiamantene smugles inn

Krigsherrer og diktatorer har selvsagt aldri sluttet med å grave opp konfliktdiamanter, og disse finner nå veien inn i markedet takket være de enorme hullene i Kimberley-prosessen. Selv om uslepne diamanter kan spores tilbake til sitt opprinnelsessted, fjerner hver eneste berøring av slipehjulet karakteristiske og stedstypiske overflatetrekk, som ”argyle pink” fra visse australske gruver og de typiske nitrogenavleiringene på visse sørafrikanske diamanter.

Tjenestemenn i Kimberley-prosessen nektet gjentatte ganger å la seg intervjue, men folk som er aktive i handelen, fortalte meg at det ikke lenger er nødvendig å smugle diamanter direkte til Europa eller USA. Det er ikke verd risikoen så lenge de kan bli importert, hvitvasket, og få godkjenningsstempel i India før de selges videre.

Og det er i Surat at diamantene får fram sin glans. Trettifem tonn med uslepne steiner passerer gjennom denne byen hvert eneste år for å bli slipt og polert, men under to tredeler av dem kommer via lovlige kanaler, ifølge undersøkelser gjort av Yagnesh Mehta fra Times of India.

Resten snikes inn i containere eller med kurerer fra Angola, Elfenbenskysten, Den demokratiske republikken Kongo og andre områder. Eller de kommer fra Zimbabwe, hvor en større diamantproduserende region nylig ble godkjent som fri for konflikter, selv om landet fremdeles offisielt er lukket for amerikanske diamantoppkjøpere.

Hemmelighold og monopol

Det indiske systemet hviler på ryggen av tette og hemmelige familienettverk som består av tusenvis av importører, forhandlere og slipere. De kommer fra småbyer som Palanpur og Saurashtra-regionen, hundrevis av kilometer fra Surat, og alle jobbsøkere trenger referanse fra en som allerede arbeider i bransjen, før de har noen som helst sjanse til å få jobb i foretakene. Ingen i lokalbefolkningen, ingen fra andre deler av India og slett ingen utlendinger kan trenge inn i disse sirklene.

De ubevæpnede forhandlerne tar inn smuglersteiner med opptil 40 prosent rabatt sammenlignet med godkjente diamanter. Voldsbruk er en sjeldenhet takket være det gjennomgripende monopolet, og myndighetene fortalte meg at de opplever press om å se en annen vei for å unngå at imaget av Indias ”Diamond City” blir trukket ned i søla.

Den virkelige hvitvaskingen begynner i Surats diamantmarked Mahidharpura. Her samles tusenvis av kameraderiglade forhandlere daglig langs langstrakte fotgjengersmug hvor elektriske ledninger ligger strødd. Smugene er klattet med sarikledde mødre som drar på mursteiner mens den metalliske høyttalerlyden som kastes ut over trengselen, viser seg å være Bob Sinclairs ”World, Hold On”. Hver eneste mann er en vandrende bank og har på en undertrøye som svulmer av diamanter.

15

En diamantmegler har ansvaret for å fordele ferdig slipte diamanter. Mannen på bildet hadde diamanter for over én million dollar på seg, men uten å ha noen form for livvakt eller beskyttelse.

Foto: Jason Miklian

Når handelen kommer i gang, drar de fram små filtfôrede brett og viser fram varene – helt åpenlyst på trapper, på de endeløse rekkene med parkerte motorsykler eller andre steder hvor det er åpent rom. Forhandlerne blander bloddiamantene med de lovlige og bryter dem opp i små pakker før de leverer dem over til meglerne.

Handelen styres med post it-lapper

Dokumentasjon ses på med ublide øyne. I stedet styres denne økonomien på 40 milliarder dollar ved hjelp av post it-lapper. Når avtalene inngås, utveksler partene små papirfirkanter som bare oppgir dato, avtalepartnere, karat og verdien av varene. Ingen andre spor etter transaksjonen fins.

Hvis en forhandler bedrar en av de andre, blir han sparket ut av sirkelen for godt, og gjelden overføres til andre familiemedlemmer. Påliteligheten er dermed sikret, og meglerne sprer seg ut over hele byen, mens de går opp trappene på værslitte hus for å levere varene til uavhengige foretak som sørger for slipingen.

Surat er vertsby for over 3000 slipeselskaper, både store og små. I likhet med de fleste andre kompleksene har Diamond World-tårnene færre sikkerhetsforholdsregler enn et helt vanlig kjøpesenter, med sin enslige, halvsovende vekter som lener seg på en bambuskjepp som er både våpen og krykke. Bak den uoppmerksomme portvakten ligger hundrevis av kompakte og halvopplyste sliperom der rekker med tenåringsgutter arbeider 14 timers skift, og hver av dem sliper og polerer diamanter for omkring 10 000 dollar om dagen.

Tjener én dollar per diamant

Ramesh Dhanjibhai og hans fetter Kalpesh Mangukiya driver to typiske sliperier i Diamond World. Arbeiderne tjener 1 dollar for hver av diamantene på 0,3 karat som de polerer, og de fleste av dem selges i siste ledd for en pris på omkring 1000 dollar. Fetterne bearbeider slepne diamanter for en halv million dollar hver måned. Dhanjibhai fortalte meg at de aller fleste lokale sliperier ikke hadde ”noen anelse om hvor diamantene kom fra eller hvor de skulle, men det brydde de seg heller ikke om”.

Uansett om varene kommer fra Kongo eller Ghana, eksporterer de dem bare til det amerikanske markedet. ”All handelen vår foregår på svartebørsen”, fortalte en fornøyd Mangukiya. ”Vi trenger dokumentasjonen fra Kimberley-prosessen hvis vi ønsker å importere diamantene lovlig selv. Når vi først har fått dem hit, hiver vi sertifikatet. Vi trenger det ikke lenger.”

Når arbeidslaget til Dhanjibhai er ferdig med slipingen, legger diamantene ut på den farligste delen av sin indiske saga, transporten til Mumbai. De fraktes ved hjelp av angadiaer, hemmelige kurerer som stammer fra det avsidesliggende Meshana-distriktet i den nordlige delstaten Gujarat.

De er ikke mye for øyet. De fleste er middelaldrende menn med krøllete skjorter, billige kofferter fra Kina og bukser som ikke helt sitter som de skal, menn med aldersrund mage som finnes over hele India, og som ingen skjenker en tanke. Det er et perfekt skalkeskjul.

Fra de minste sliperiene til de største sentrene for bearbeiding, alle satser på deres pakkeservice, og det betyr i praksis Gujarat Mail-toget.

17

Kurerer haster for å rekke Gujarat Mail-toget med avgang klokka to på natta. Bare fem prosent av diamantene sendes direkte ut av Surat, så rundt 300 kurérer må reise inkognito ut av byen. Togdørene låses når toget ruller ut av stasjonen, og ingen slipper verken inn eller ut før toget ankommer Mumbai.

Foto: Jason Miklian

– Hele reisen er farefull. Den er mentalt krevende, og vi sover ikke mye, forteller Navrattambhai Patel, en seniorangadia som tar turer som vikarkurer når noen av hans 700 vanlige kurerer ikke kan reise. Når de styrer klar av andre transportmidler, betyr det billige priser.

Frakter fem milliarder i ombygd lastebil

Å frakte diamanter for 20 000 dollar med en angadia koster bare 2 dollar, og en nattkurer bærer med seg diamanter verd alt fra 10 000 til 150 000 dollar. De fleste angadiaselskapene er små familiebedrifter. Men det største finner man ved ganske enkelt å vandre nedover en gang i første etasje i Diamond World hvor de fleste lyspærene har sluknet, fram til en dør med et slurvete oppklistret papirark hvor det står ”B.V.C.”.

Selv den mest forherdede krimforfatter ville neppe våge å skape noe så uhørt som B.V.C. Logistics Private Limited. Det er for fantastisk. Fra et kontor på bare 20 kvadratmeter overvåker Manisha Chinai transporten av diamanter til en verdi av utrolige 5 milliarder dollar i året, hevder han. B.V.C. er det mest avanserte av alle angadiaselskapene.

De slår en strek over Mail-toget og satser heller på et pansret kjøretøy konstruert av en gammel Mahindra-lastebil og noen stålplater som er blitt til overs et eller annet sted. Chinais spesialitet er frakt for større firmaer som trenger leveranser i mangemillionerklassen på ukentlig basis.

De angadiakurerene som ikke reiser på første klasse med B.V.C.s hjemmelagde panserkjøretøy, blir samlet opp ved midnatt hver dag, unntatt søndag, av små jeeper som piler rundt i byen med politieskorte. Så blir kurerene i hui og hast etterlatt på baksiden av jernbanestasjonen, der de prøver å blande seg ubemerket med den forventningsfulle menneskemengden som venter på toget til Mumbai.

Flyttet barnearbeid til tekstilindustrien

SURAT ER KANSKJE en av verdens raskest voksende byer i økonomisk forstand, men det er langt fra noe paradis. Barnearbeid er vidt utbredt. Da filmen Blood Diamond gikk på kino i 2006, slo indiske myndigheter ned på selskaper som brukte mindreårige arbeidere – inkludert hele 100 000 barnearbeidere i diamantindustrien – av frykt for lignende skandaler.

Men ungene slutter ikke å komme. De flytter bare inn i de massive tekstilfabrikkene som dominerer byen, mens de venter på at de kan bytte til den mer lønnsomme sliperibransjen.

Tross utsiktene til store rikdommer er dette et hardt liv, noe mange nåværende og tidligere diamantarbeidere fortalte meg. Etter to tiår med mysende blikk og arbeidsuker på 100 timer har de fleste guttene som kommer for å skape seg en framtid i sliperibransjen, ikke lenger godt nok syn til å gjøre jobben.

Når de blir rundt 35 år – med mindre de har vært heldige nok til å bli forhandlere – blir sliperne som lider av tidlig utviklet synstap, vist døra og overlatt helt til seg selv.

Og etter at de i flere tiår stadig har pustet inn mikroskopiske diamantkorn, utvikler de ofte tuberkulose og åndedrettssykdommer (”diamantlunge”, som lokalbefolkningen kaller det) som plager tusenvis av arbeidere. De fleste drar tilbake til landsbyene sine for å dyrke marka som de forlot mange år tidligere. De er skjøvet ut av arbeidslivet og tvunget tilbake til sine gamle gressganger.

Fryst ut etter demonstrasjoner

Chanderbhai Suta har førstehånds kjennskap til hvor raskt lykken (og omdømmet) kan snu seg i markedet. I 2007 ble han oppbrakt over et system der små forhandlere uavlatelig ble snytt for de beste prisene og de beste diamantene, og han organiserte den første forhandlerstreiken i Mahidharpura-markedets historie.

Ifølge ham selv var den en storartet suksess, og den oppnådde ”over 95 prosent” av målsetningene om et rettferdig marked og selvovervåking mot svindlere. Blant sine kolleger var han en helt.

Suta forteller at omtrent på denne tiden «begynte utlendingene å komme og stille spørsmål om vi hadde hørt om bloddiamanter. Vi hadde aldri hørt om dem eller om filmen. Etter at den kom på kino, gikk noen av oss og så den og mente at vi betalte for kriger, og det var ikke bra. Men diamantene uten Kimberley-sertifikat var 40 til 50 prosent billigere, så det fantes fremdeles massevis av kjøpere.».

Oppmuntret av sin nyvunne posisjon engasjerte Suta seg i saken. Denne gangen ble reaksjonen kjapp og nådeløs.

– Da jeg tok til orde [mot bloddiamantene], reduserte forhandlerne av uslepne diamanter sin støtte til meg drastisk, sier Suta.

– De store forhandlerne var opprørt og spurte: Hvorfor vil du offentliggjøre disse tingene? Alle tjener jo til livets opphold i ro og fred?

Han lot seg ikke avskrekke og fortsatte kampanjen.

– Så begynte de å true meg på livet. Jeg holdt opp – jeg hadde ikke noe valg.

Underbemannet smuglingsgruppe

En kort biltur til andre siden av byen ligger etterretningsbyrået Directorate of Revenue Intelligence (DRI), men det har ikke akkurat tatt på seg Sutas forrevne heltekappe. DRI er statens frontlinje mot smugling og har som oppgave å sikre at alle handelsvarer som kommer inn i India, ledsages av nødvendig dokumentasjon som forteller at dette er lovlige varer.

Hele det lokale hovedkvarteret i Surat føles like søvnig som det nedslitte venteværelset deres, der langsomt mugnende tollformularer og avisutklipp er stablet fra gulv til tak. Her er det sju ansatte som har til oppgave å spore nesten alle de illegale diamantene som kommer inn i eller sendes ut av India.

14

Diamanthandlere jubler over en vellykket handel i gatene i Surat.

Foto: Jason Miklian

I noen markspiste protokoller, som trenger rikelige mengder med tape for ikke å falle fra hverandre, er deres vellykte saker journalført. Tross den blodfattige bemanningen forteller de håndskrevene fortegnelsene om noen imponerende resultater: svimlende 48 000 karat fra Zimbabwe ble konfiskert i april, 10 000 karat fra Kongo senere samme år.

Hva skjer med de konfiskerte diamantene? De indiske myndighetene auksjonerer dem bort. Lokale og internasjonale diamantfirmaer kan fritt gi bud på objektene.

Stemplet med ny opprinnelse i et Kimberley-godkjent land blir disse bloddiamantene levert tilbake til det globale markedet, men nå er de ikke lenger ettersporbare og kan ikke skjelnes fra objekter som er utvunnet på lovlig vis. Vil du gi bud? Bare logg deg på online. Fortjenesten går rett inn i den indiske statskassen.

– Alle vet at reguleringen er ubrukelig

NEDE I MUMBAI dukker diamantene opp på catwalken. Til India International Jewellery Show (IIJS), som kaller seg selv verdens fremste diamantutstilling, kommer rundt 25 000 oppkjøpere fra hele verden hvert eneste år i august for å gjøre avtaler verd omtrent 1 milliard dollar med noen av verdens største firmaer i bransjen.

Hvis India er stedet der Kimberley-prosessen trekker sitt siste sukk, føles IIJS som prosessens begravelse i reneste Las Vegas-stil. Utstillingsmonterne er fylt med porselensskåler hvor det glitrer i løse diamanter. De glassklare salgskvinnene prøver å lokke de dresskledde utenlandske oppkjøperne som går omkring med kofferter fulle av kontanter.

Tydelig fraværende er all omtale av diamantenes opphav. Som en av de største forhandlerne sa til meg: Oppkjøperne spør ikke om arbeidsforholdene i Surat fordi de ikke bryr seg om det. De spør ikke om Kimberley-prosessen i Mumbai fordi de vet at den er ubrukelig.

Ikke noe av dette er nytt for tjenestemennene. De har sine mistanker om hvordan den indiske etappen på den globale bearbeidingskjeden av diamanter fungerer.

– Den sørafrikanske ambassadøren kom hit [i 2011] for å se hvordan Kimberley-prosessen virker, fortalte Dinesh Navadiya, sjef for Surat Diamond Association til meg.

– Jeg viste dem de små produsentene og hvor lett det er å forveksle pakkene når to bager [med legale og illegale diamanter] kommer inn. Ingen kan si noe sikkert, for [Kimberley-prosessen] oppgir bare total karatvekt. Og det kommer massevis av mennesker fra Kina, USA og Europa for å kjøpe slepne diamanter som dette, sier han.

Milliardsalg på «vareshow»

Og Mumbai er stedet de kommer til for å kjøpe. Det massive konferansesenteret føles som det kunne være vertsplass for et hvilket som helst vareshow, med stillestående luftkjøling, utstillingsstrukturer som spretter opp, og de romslige rekkene med forhandlere, men det er i etasjen over utstillingsrommene at edelstenmiljøets største avtaler inngås.

Når øyekontakten er opprettet med en oppkjøper, blir han eskortert opp over utstillingsnivået og inn i noe som best kan sammenlignes med underskrifts- og kontraktrommet hos en bilselger. Drinker og potteplanter pynter mahognibordene der direktørene fra Surat går nervøst fram og tilbake mens du stadig justerer slipset og oppførselen når skyggen av potensielle storfisk begynner å krype oppover trappeveggene.

Hvis de lykkes med salgsargumentene, kan sliperiene deres være berget for enda et år. Når håndtrykket er gjort, er resten bare småtterier. Mumbaibørsen, der inspeksjonen og utleveringen av diamantene finner sted, er i det samme nabolaget som konferansesenteret, og det siste hinderet er bare rett over gata.

I skyggen av Mumbais Chhatrapati Shivaji International Airport er tollvesenets diamantavdeling alltid travelt opptatt. Hver dag blir hundrevis av pakker med diamanter til en verdi av 60 millioner dollar tollklarert på vei til Nord-Amerika, Europa og Øst-Asia.

De 30 tollinspektørene på dette kontoret er typiske representanter for indisk byråkrati: De haster gjennom stabler med dokumenter og stempler papirene i full fart mens de ser fraværende ut i rommet.

En gang iblant snitter de kjapt opp en eske med tapetknivene sine for å undersøke tilfeldige poser med diamanter i esken.

Stopper sjelden diamanter i tollen

Mangelen på årvåkenhet er fullt forståelig, for arbeidet er bare en formalitet. Haugene med sertifikater som ledsager hver eneste eske, betyr at ansvarsbyrden er lagt over på forhandlerne.

– For oss er ikke Kimberley-prosessen relevant i det hele tatt, forklarte en frustrert høyere tjenestemann, Dinesh Nanak.

Inspektørene kan ikke engang inspisere varene, for loven krever at selv de mest mistenkelige pakkene må sendes videre hvis de kommer seg over den laveste Kimberley-terskelen. På det tidspunktet sertifikatet kommer til flyplassens tollkontor, er det verdt omtrent like mye som en sammenkrøllet kvittering fra en minibank.

Nanak kikket på mens en vekter trillet bort en ladning med pakker på vei inn i bagasjerommet på fly med destinasjoner som New York, London og Los Angeles.

USA handler diamanter for 50 milliarder i jula

Bare i USA slår kassaapparatene inn 10 milliarder dollar i salg av diamanter i forbindelse med julen. Det er slett ikke lett å ta inn over seg at mesteparten av varene i denne milliardhandelen på et eller annet tidspunkt har passert gjennom dette shabby tollkontoret.

I mellomtiden nyter angadiaene litt velfortjent avspasering på en fredelig jernbanestasjon i en av Mumbais forsteder, ikke langt fra flyplassen.

Noen av dem klynger seg sammen rundt en av Indias utallige teboder og utveksler historier fra felten og ler sammen over halvvarme samosaer mens morgenen gryr. Om ikke lenge kommer neste ladning med nyutgravde uslepne diamanter til å fylle mageposene deres.

Men når stålet hviner høylytt og Gujarat Mail-toget langsomt kommer inn på stasjonen, er det velkomne lyder. Det er på tide å dra hjem.

Oversatt av Odd Haddal

Jason Miklian er forsker innen konfliktløsing og regional sikkerhet i Sør-Asia, og han har drevet utstrakt feltarbeid i verdensdelen siden 2005.