Historien om Arne Nordheim er på mange måter en slags Askepott-historie. Larvik-gutten som syntes Herman Wildenvey var det største i verden. Som hadde tenkt å bli organist, men som hørte Mahlers 2. symfoni og skjønte at han måtte bli komponist istedet. Og ble en av Norges største.
Ensomhet - død - kjærlighet - landskap
Komposisjonsteknisk er det ikke lett å plassere ham i noen bås. Selv mener han at en komponists oppgave er å falle mellom flere stoler, og for sin egen del har han gjerne sett at den ene stolene er elektrisk. Ved gjentatte anledninger har han uttrykt beundring for forbilder helt fra Monteverdi til Ligeti.
- Egentlig har jeg skrevet det samme stykket hele tiden, ynder Arne Nordheim å si.
Og da er det i større grad de tematiske fellesnevnerene han tenker på - det er enkelte essensielle ideer som har gjennomsyret hele den kompositoriske virksomheten hans. Nøkkelordene har hele tiden vært ensomhet, død, kjærlighet og landskap; altså ord som skaper assosiasjoner til livserfaringer som har med tid, rom og emosjoner å gjøre.
- Jeg forsøker å fremkalle bilder fra det jeg vil kalle dypt erfaringsmateriale som er felles for alle, der man møter mennesket helt alene, har han sagt.
Tematisk Mahler-parallell
Ideene kommer gjerne til uttrykk i form av de tekstene som svært ofte ligger til grunn for komposisjonene. Og det er først og fremst her Mahler-påvirkningen kommer inn.
Det kan enkelt trekkes en tematisk parallell fra "Das Lied von der Erde" som danner tekstgrunnlaget i Mahlers 2. symfoni, til Nordheims sangsyklus "Aftonland" fra 1959. Allerede her står det som omhandler "lys og møke på samme tid" som en solid grunnpilar, og Per Lagerkvists dikt som ligger til grunn handler nettopp om de eksistensielle problemstillingene omkring liv og død.
Og plutselig er det aften
Og tonene han satte i dette gjennombruddsverket, det klangsentrerte tonespråket og det litterære utgangspunktet som omhandler motsetningen mellom liv og død, preger verkene hans ved atskillige seinere anledninger. Tematikken forfølges i "Epitaffio per orchestra e nastro magnetico" ("Gravskrift for orkester og magnetisk bånd.")som ble komponert i 1963 og urframført i 1964.
Verket er bygget på diktet "Ed e subito sera" (Og plutselig er det aften) av italieneren Salvatore Quasimodo. Teksten er kun innspilt og bearbeidet på lydbånd. Det er særlig vokalklangene i ordene "solo", "terra" og "sera" som betyr alene, jord og kveld som er brukt, og den grunnleggende tematikken blir konkretisert i form av de enkelte, sentrale ordene.
Musikalisering av tekst
Når Nordheim bruker tekster i musikken kan det gå for seg på to måter: Noen ganger brukes teksten som ramme rundt, og dermed tittel på, musikkstykket. Men oftere fungerer tekstene som direkte innhold i musikken ved at teksten framføres i sang og resitasjon. Da brukes ordene både som musikalsk virkemiddel og som "fortellerinstans".
Men ofte lar han dem gjennomgå en "musikalisering" - for eksempel ved at forskjellige tekster brukes parallelt i forskjellige stemmer. På denne måten blir det vokale et klangelement på linje med de øvrige instrumentale klangelementene.
Hvit himmel, mørk død
"Epitaffio" peker igjen fram mot "Eco" fra 1967/68. Også i dette verket er teksten hentet fra dikt av Quasimodo - "I morti", som kan oversettes med "De døde" og "Alle fronde dei salici", som betyr " I pilenes greiner" - et lyst og et mørkt dikt, for å si det sånn.
Nordheim har selv sagt at noe av poenget med verket, var å avlytte distanse og sammenheng mellom de to diktene - der det første er vakker poesi om hvit himmel og stillhet, mens det siste er et rått og brutalt dikt som krig og død.
Om dette verket skrev kritiker Harald Herresthal:
"Musikken brenner seg inn på samme måte som Quasimodos tekst".
For "Eco" fikk Nordheim Nordisk Råds musikkpris i 1972.
Distanse og sammenheng
Men utover 60-tallet gjorde gode arbeidsmuligheter i Warsawa at han i større grad rettet oppmerksomheten mot elektro-akustikken. Dette resulterte blant annet i "Solitaire" fra 1968, som er en ren lydbåndkomposisjon bygget på en opplest, innspilt versjon av Baudelaires dikt "Les Bijoux". Dette ble skrevet til åpningen av Henie-Onstad kunstsenter på Høvikodden og inngikk som en del av en multimedia-kantate der det også var lys og bevegelse.
Den elektroakustiske komposisjonsteknikken ga seg også andre utslag. Blant annet laget Nordheim musikk til en lydskulptur ved et blindesenter i Skjeberg i Østfold og til den skandinaviske paviljongen ved verdensutstillingen i Osaka, Japan 1970.
Tidsforskyving
Tidsforskyving av elementer i forhold til hverandre har også preget orkestermusikken. Dette kommer spesielt til uttrykk som klangflater dannet ved at melodilinjer forskyves gradvis i forhold til hervandre. Som i "Floating"- tittelen er i seg selv betegnende på hvordan musikken virker - fra 1970 og "Greening" fra 1973.
Neddemping av kontraster og streben etter større linjer og klarere sammenhenger i musikken blir idealet etter dette. Det dynamiske aspektet tones ned. Samtidig lurer det seg inn flere klare, tonale trekk. Dette viser seg for eksempel i sangsyklusen "Doria" for tenor og kammerorkester fra 1975.
Landskapskomponisten
På slutten av 70-tallet blir også ballettformen ev viktig genre. I samarbeid med kjente koreografer skrev han musikk til "Strender", "Ariadne" og "The Tempest" eller "Stormen". "Stormen" gir assosiasjoner til mange tidligere stadier i Nordheims produksjon, og det kommer også til utrykk i form av direkte sitater. Dessuten trekkes linjene enda lenger bakover ved at to sanger er beholdt i sin originale form fra uroppførelsen på 1600-tallet.
I forlengelsen av dette er også mye av den andre musikken skrevet nærmest som en forlengelse av renessansens musikkidealer. Det resulterer i at den er veldig stemningsskapende, og tildels pastoral i karakteren.
Vokalmusikk på 80-tallet
1980-tallet står på mange måter i vokalmusikkens tegn. Karakteristisk for flere av disse verkene er at det ofte brukes forskjellige tekster innenfor ett og samme verk. De kan stamme fra vidt forskjellige kilder, men har gjerne en tematisk og idemessig fellesnevner. Tekstene brukes som oftest i original språkdrakt - noe som skaper store
variasjoner klangmessig.
Dette skjer for eksempel i "Nedstigningen" - et radiofonisk verk skrevet for solister, orkester, blandet kor og elektrofoni. Her er tekstene hentet fra henholdsvis "Jobs bok", Dantes "Divina Commedia", "Catullus Carmina V" og Stein Mehren. Dette følges raskt av to meget sentrale verker i Nordheims nyere produksjon - "Aurora" og "Wirklicher Wald", som begge er komponert i 1983.
Middelalderaktig
I "Aurora" framføres teksten på hebraisk, latin og italiensk. Tonespråket domineres av milde klanger i rolige progresjoner - noe som er med på å tilføre musikken det nesten middelalderaktig preg i partiene der bibelteksten framføres.
"Wirklicher Wald" er på mange måter bygget på samme prinsipper. Teksten her er igjen hentet fra "Jobs bok" samt Rainer Maria Rilkes dikt "Todeserfahrung". Nok en gang er Nordheim inne på liv-død-problematikken. Bibeltekstene framføres igjen på hebraisk mens diktet framføres på tysk.
Denne linjen kan på mange måter videreføres over til 1990-tallet og til "Draumkvedet" fra 1994 og "Nidarosoratoriet" fra 1997.
Ingen folkemusikk, takk
"Draumkvedet" er langt på vei basert på norsk folkediktning - og faktisk også på norsk folkemusikk. Verket ble framført på Det Norske Teatret som en del av Den Olympiske Kulturfestivalen i 1994, og er faktisk til en viss grad basert på norske folketoner - kombinert med nykomponert musikk.
Og folketonebruken er temmelig original i Nordheim-sammenheng -han har ved gjentatte anledninger uttrykt sin misnøye over at norske komponister på død og liv skal bruke folketoner i kunstmusikken.
- Den spesifikke norske drift mot folkloren har vært en ulykke for vår status som musikknasjon, sa han blant annet i et debattsvar til en kollega i 1965.
Men også her stammer teksten fra forskjellige kilder. En god del er hentet fra Moltke Moes restitusjon av "Draumkvedet", men det finnes også innslag fra Davidssalmer som framføres på latin. En del tekst ble også diktet for anledningen av Halldis Moren Vesaas.
Det samme stykket hele tiden?
Er det sant at han har skrevet det samme stykket hele tiden? Og er det i så fall bar? Er Nordheim-musikken blitt forutsigbar og kjedelig? Gjentar han seg selv for mye?
Enkelte kilder hevder noe i den retningen. Men er det negativt for en kunstner å ha utviklet, og forsåvidt rendyrket, sitt eget, personlige uttrykk?
For litt siden hørte jeg en kulturskoleelev uttrykke:
- Vet du hva, i dag har vi tegnet "Epitaffio!"
Når Nordheims musikk nå fungerer som inspirator for små barn, og når de lar seg begeistre av den, kan det ikke være tvil om at han har blitt tatt inn i varmen. Hans dager som rabulist, outsider og utskjellingsobjekt er definitivt over.
Det er mange som fortsatt ikke liker musikken hans. Mange reagerer fortsatt sterkt. Men uansett smak kan det ikke være stor tvil om at dagens jubilant har skapt et enestående, norsk-internasjonalt musikkuttrykk der han oppnår nettopp det han ønsker: Å skape en sansenes kunst, å formidle essensielle emosjoner på sin egne, nordheimske måte.