Også til 50- og 75-års-jubilleet utkom det bøker. Disse ble skrevet skuespillere og kritikere som sto teatret nær. Denne gangen har teatret hyret inn frekk og skarp journalist med en klar ambisjon om å skape teaterhistorien om til en god fortelling.
Strigråtende Monn-Iversen
Alfred Fidjestøl skriver med stor sans for detaljer. En strigråtende Egil Monn-Iversen sørger over nyheten om Rolf Just-Nilsens tidlige død i pausen under musikalen Piaf, før han går inn i orkestergraven til andre akt. Den røde lykten lyser for utsolgt utenfor teatret i Stortingsgata. Ragnhild Hald strikker en strømpe som bare blir lengre og lengre i løpet av de sytti kveldene dramatiseringen av Olav Duuns "Medmenneske" står på plakaten. Harald Heide Steen jr. synger «sett deg opp i kørja og la ballongen gå» på audition, og blir, på det grunnlaget, utvalgt til å spille Dovregubben i Peer Gynt av selveste Robert Wilson.
Tofotsstrategien
Forfatteren konsentrerer seg om noen hovedmotiver som han kommer tilbake til igjen og igjen, og som gjør ham lett å følge. Teatrets 72 år lange vandring fra scene til scene før de endelig fikk sitt eget hus er et slikt gjennomgående tema.
Et annet er det Fidjestøl kaller «tofotsstrategien» – evnen til både å fylle hovedscenen med folkelige komedier og musikaler samtidig som de ville presentere toppen av europeisk avantgarde. Han skriver utførlig og interessant om hvordan regissør Bjørn Endreson (starstruck!) diskuterte regiløsninger med Samuel Beckett i Paris, og om hvordan Tom Tellefsen og «gjengen» hans gjorde prøveperioden til en livsstil.
Femti år tidligere tilhørte skuespilleren og instrukturen Agnes Mowinkel også avantgardedelen av teatrets historie. Historien om hvordan hun reiste ut i Europa og kom hjem med det siste skrik av ekspresjonistisk teater er nydelig skildret i boken.
Et tredje viktig og gjennomgående motiv er hvordan teatret og målrørsla med stort hell bygget nettverk med politiske nøkkelpersoner – fra stortingsrepresentant Jørgen Løvland som prioriterte teaterbygg fremfør tuberkuløse velgere i 1916, til Einar Førde, som klarte å lure inn en bevilling til nytt hus på statsbudsjettet tidlig på åttitallet.
Journalist og forfatter Alfred Fidjestøl har skrevet hundre år med teaterhistorie.
Foto: SamlagetNakne damer på scenen
Etter å ha lest trofast kronologisk en stund klarer jeg ikke dy meg. Jeg går bak i registeret for å sjekke hva Fidjestøl skriver om maratonforestillingen «Merlin» av Tancred Dorst, som var en av mine store teateropplevelser i formative år. Der leter jeg forgjeves, for boken mangler et ordentlig register over de enkelte oppsetningene. Dermed må jeg lete meg frem i den løpende fortellingen. Når Fidjestøl skriver om «Merlin», går han, som han ofte gjør, til teaterkritikkene. De var, som så ofte når Stein Winge hadde regien, sprikende.
Fidjestøl siterer VG som hadde laget forhåndssak på at det var nakne damer på scenen, og anmelderen i Dagens Næringsliv som ikke ble grepet. Da hjelper det ikke helt, verken for forestillingens eller Winges ettermæle i denne boken, at danske Politiken kalte Winge «et kraftgeni».
Fidjestøls bok er ikke forestillingsnær, noe han selv redgjør for at han ikke er i forordet. Han er heller ikke, med noen få hederlige unntak, skuespiller og regissør-nær. Dette svekker ikke boken som fortelling, for den rommer mye. Men litt synd er det allikevel, for et sted mellom regissør, skuespillere, og sal ligger teatrets magi.
