– Da Anke var på sykehuset, dro jeg og barna dit for å besøke henne. En dag satt vi og lo, jeg tror det var fordi hun hermet etter en sykepleier som vi ikke likte. Plutselig sa en av jentene «Du må skrive en bok om Anke!» forteller Jacques Vriens.
Nederlenderen var allerede forfatter på den tiden, men jobbet også som lærer for en klasse med 11- og 12-åringer.
– Jeg sa at jeg kunne gjøre det etter at hun ble frisk igjen, og Anke sa «ja, det må du gjøre, da blir jeg berømt».
Senere det året døde den lille jenta av leukemi.
– Måtte begynne på nytt sju-åtte ganger
To dager etter begravelsen var Vriens på besøk hos Ankes foreldre da moren hennes, som også var på sykehuset den dagen, spurte om han fortsatt kunne tenke seg å skrive boken.
Da sa forfatteren at han ikke ville skrive den. Slutten var for trist. Moren ga seg ikke.
– Da sa hun at hun ville at jeg skulle skrive boken, at jeg måtte skrive den.
Det tok Vriens hele sju år å skrive historien om Anke. Boken fikk tittelen Achste-groepers huilen niet, eller Kule kidz gråter ikke, som den nå heter på norsk.
– Jeg tror jeg måtte begynne på nytt sju-åtte ganger, fordi det var så vemodig. Hver gang jeg endelig klarte å skrive noe, ble det for sentimentalt; jeg visste at denne lille jenta i boken kom til å dø.
Han følte at han måtte gjøre noe for å distansere seg fra den triste historien som var så tett på hans eget liv.
– Jeg tenkte jeg måtte forandre ting. Jeg endret hovedpersonens navn fra Anke til Akkie og byttet også navn på de andre barna. Jeg måtte etter hvert også «forlate» boken, så jeg byttet meg selv med en kvinnelig lærer, Ina. Jeg ville skrive om denne klassen og denne lille jenta, og hvordan hennes sykdom påvirket oss alle.
– Jeg tror at bøker kan hjelpe barn og unge å takle vanskelige ting i livet, sier Vriens, som har vært forfatter i 35 år og skrevet nesten 80 bøker.
Foto: Ana Leticia Sigvartsen / NRKFaren klarte ikke å lese boken da den var ferdig
Boken kom endelig ut i 1999, åtte år etter Ankes død.
– Jeg hadde sagt til foreldrene hennes på forhånd at jeg måtte endre historien litt, og kanskje ha med ting som ikke hadde skjedd i virkeligheten. Jeg er tross alt en forfatter, og jeg må skrive en bok som er interessant for flere, ikke bare for oss som kjente henne.
Moren ville lese boken med en gang den var ferdig. Faren var imidlertid ikke klar for et gjensyn med sin avdøde datter, og leste boken ett år etter utgivelsen.
– Den største komplimenten jeg fikk fra dem, var at de kjente igjen datteren sin i denne karakteren. De likte at hun ikke bare ble fremstilt som snill og vennlig.
– Hun kunne også være rasende noen ganger, og var fullstendig uredd. Hun kranglet med gutter og forsvarte andre barn som ble mobbet på skolen. Å se alt dette i boken var som å få en del av henne tilbake, sier Vriens, som har solgt over tre millioner eksemplarer av de 79 bøkene han har skrevet.
Gråt da han så den norske filmen
I fjor ble boken om Anke filmatisert i Nederland, og denne uken har en norsk versjon premiere på norske kinoer.
Filmen Kule kidz gråter ikke, regissert av Katarina Launing, også kjent for Julenatt i Blåfjell, har blitt varmt mottatt av kritikere.
Heller ikke forfatteren klarte å holde tårene tilbake da han så den norske filmen, hvor Mia Helene Solberg Brekke spiller Anke, eller Anja, som blir alvorlig syk og legges inn på Rikshospitalet.
– Jeg hadde den samme følelse som da jeg så den nederlandske filmen. Jeg tenkte «dette er min historie». Jeg synes de gjorde alt det som var sterkt og gripende på en veldig fin måte, og jeg fikk også tårer i øynene da jeg så den. Det er noen veldig vakre øyeblikk i filmen.
– Samtidig er den også veldig morsom. De har klart å skape en fin balanse mellom det triste og det morsomme. Jeg prøvde å gjøre det samme i boken, fordi vi hadde det gøy sammen med Anke. Den klassen var en av de fineste jeg hadde i min tid som lærer, fortsetter Vriens, som de siste årene har vært forfatter på heltid.
- Les også:
– Prøver å komme tett på barns følelser
NRKs litteraturanmelder Anne Cathrine Straume har skrevet om det nye alvoret som er på vei inn i ungdomslitteraturen. De siste årene har det kommet ut en rekke titler for unge lesere, både i Norge og internasjonalt, hvor alvoret, inderligheten og døden er til stede.
– Jeg tror at man kan skrive om nesten hva som helst i barne- og ungdomsbøker, men man må gjøre det på en ordentlig måte. Jeg prøver alltid å komme tett på barns følelser, og jeg ser reaksjonene deres når de leser bøkene mine. De kjenner seg veldig igjen i mye av det, sier Vriens.
Han forteller en mor som skrev et brev til ham etter at Kule kidz hadde kommet ut. Hun sa at boken hadde hjulpet datteren hennes å takle farens bortgang.
– Hun sa at datteren ikke hadde grått etter at pappaen hennes døde. Etter noen måneder anbefalte en venninne boken min. De leste den en kveld og etterpå, midt på natta, kom datteren bort til morens soverom og endelig klarte å gråte. Så jeg tror at bøker absolutt kan hjelpe barn og unge å takle vanskelige ting i livet, som døden.
Les også:
Hør også:
Ta quizen:
