Utrolige Ullmann

Den som måtte tro Riksteatrets oppsetning av «Lang dags ferd mot natt» er en enkel reise, må tro om igjen. Men i Liv Ullmann og Bjørn Sundquists selskap reiser vi likevel med åpne øyne inn i mørket.

Stort

Det er stort på mange måter: At Liv Ullmann er tilbake, er i seg selv spesielt. At hun gjør en god rolle, er forventet. At det er kvalitet i alle ledd fra Riksteatrets side, overrasker egentlig ikke. Men kvaliteten i det intense kammerspillet gjør dette til en stor teateropplevelse: Forestillingen vender og vrir seg dypere og dypere ned i det mørke, hele tiden like intens, krevende og rik. Skuespillerne river og drar i hverandre og gir hverandre aldri fred. Noe av det store her er at denne forestillingen reiser landet rundt. En anledning som absolutt bør benyttes.

La det komme

Det starter lett: Ekteparet Mary og James Tyrone (Liv Ullmann og Bjørn Sundquist) møtes en morgen, flørter hengivent, ler og tøyser. Men snart siger alvoret inn over dem: Mistanken om at Mary igjen har begynt å bruke morfin blir stadig sterkere og bekymringen rundt sønnen Edmunds (Pål Sverre Valheim Hagen) sykdom trykker dem ned. Etter runder med fornektinger, krangling og oppgjør, svinner håpet gradvis. Mary forsvinner inn i rusen, Edmund svekkes av tuberkulosen og far James og bror Jamie (Anders Baasmo Christiansen) fortviler, men kan ikke gjøre annet enn bare å la det komme.

Intenst

Det er intenst, og karakterene forsøker å dekke over den underliggende håpløsheten med prat. Det er sjelden stille på scenen, særlig i starten. Det snakkes og snakkes, lange replikker, de snakker i munnen på hverandre, hele tiden sier de noe. Som om de er redde for stillheten, som om den ikke er til å bære. Stillheten der under et sted er nesten truende, hele tiden litt trykkende, selv om den nesten aldri slipper til. Og under uler tåkeluren.

Kjærlighet

De fire skuespillerne lar et makabert, men også tett bilde av en familie vokse frem. Her er ikke mye som er bra: Dårlig barndom eller dårlige valg har fått vonde konsekvenser for dem alle. Det har resultert i misbruk og avhengighet av forskjellig slag, livet har blitt levd hardt. Familien Tyrone har likevel sterke bånd, og det fascinerende med denne oppsetningen er den underliggende kjærligheten. Særlig i forholdet mellom Mary og James: Tross alt vondt, har kjærligheten holdt dem sammen. De små øyeblikkene der dette kommer til uttrykk, og da særlig i Bjørn Sundquists spill, er funklende i forestillingen.

Liv

På mange måter er dette blitt frontet som Liv Ullmanns forestilling. Hun gjør en krevende rolle, og hun gir seg ikke. Hun har forfulgt Mary Tyrone intenst, til ytterste konsekvens, kan man si. Hun er både god og destruktiv på samme tid. Og hun er så fullt og helt den Liv Ullmann vi forventer: Intens, kompromissløs, grundig, krevende, ekspressiv og emosjonell. Hun lar Mary Tyrone være ustadig og skiftende, fra det hjerteligste til det grusomste. Og hun vender seg lenger og lenger inn i seg selv, blir fjernere og fjernere i blikket. Første akt er nærmest utmattende.

Krevende

I andre akt vokser Bjørn Sundquist frem. I en fyllekule får han vist hvilken glitrende skuespiller han er. Pål Sverre Valheim Hagen og Anders Baasmo Christiansen parerer godt. Regissør Stein Winge har selv hatt erfaring med pillemisbruk i nær familie, og denne erfaringen har han tatt med seg til teateret. Han har skapt en krevende forestiling, men den er god. Det er for så vidt sjelden O’Neills klassiker ikke spilles godt.

Familielivet er intenst. Derfor er hushjelpen Cathleen (Viktoria Winge) med på å skape nødvendige brudd i elendigheten, selv om hennes rolle er underordnet. Men selv om stykket krever både sin skuespiller og sitt publikum, er det fullt av humor, noe må sette elendigheten i relieff. Det trengs også, for det kommer til mange oppgjør i løpet av oppsetningen.

Virkeligheten

Scenografien er enkel, ren og tidspreget, men samtidig med noe overnaturlig over seg. Et par bokhauger som kan bevege seg selv skaper en følelse av noe uvirkelig. Det sies at virkeligheten alltid overgår teateret hva gjelder elendighet og råskap. Lang dags ferd mot natt er langt på vei biografisk fra forfatterens side. Her er mye vondt – og mye gjenkjennelig.

Riksteatrets oppsetning er gjennomarbeidet og god, men koker ned til dette ene: Liv Ullmann er tilbake på norske scener. Hun fortjener en varm velkomst.

Riksteatret
Eugene O’Neill: Lang dags ferd mot natt

Regi: Stein Winge
Medvirkende: Liv Ullmann, Bjørn Sundquist, Pål Sverre Valheim Hagen, Anders Baasmo Christiansen, Viktoria Winge
Scenografi: John-Kristian Alsaker