Bertolt Brecht møter Hattifnattene

«Build me a Mountain!» er teater om teater, om menneskelighet og umenneskelighet, om virkeligheten som innhenter en – alt pakket inn i en seremoniell og utopisk boble.

Den nordiske teatergruppen Verk Produksjoners nyeste prosjekt er teater om mennesker som ikke aksepterer virkeligheten og i stedet lager sin egen.

Kompaniets forrige forestilling «Det eviga leendet» hadde samme tematikk, og for den fikk de årets Heddapris (beste forestilling).

Dramatikk

«Build me a Mountain!» tar publikum med til Finland, til Marlebäck et lite stykke utenfor Helsinki. Her er Hella Wuolijokis residens, og her oppholder Brecht seg mens han venter på tillatelse til å reise inn i USA.

Mens verden brenner rundt dem, skaper Brecht og Wuolijoki seg en egen verden: De arrangerer symposier, forteller hverandre historier, diskuterer litteratur og verdensfred – og skriver dramatikk.

Deres felles drama «Herr Puntila og drengen hans Matti» ble skrevet under dette oppholdet, og «Build me a Mountain!» handler i stor grad om dette stykkets tilblivelse.

Og gjennom dette stykkets tilblivelse diskuteres viktige spørsmål om teater, de spiller ut ritualer, og de spiller ut en erkjennelse om mennesket.

«Herr Puntila og drengen hans Matti» handler om godseieren Puntila og hans forhold til sin dreng Matti, men også om Puntilas datter, som han gjerne vil få godt gift. Puntila har et alkoholproblem, og dette får store konsekvenser for datterens fremtid som gift.

Seremonielt

Mens Wuolijoki og Brecht arbeider, dukker Puntila opp i form av en maskekledd skuespiller og spiller ut scener underveis i arbeidet med stykket.

Kompaniet skrur stemningen opp, ritualet starter, scenen fylles av røyk og akkurat litt for høy musikk, og dukkene, plantene, putene og de alterlignende bordene som scenen er full av brukes i det som etter hvert utvikler seg til brutal historiefortelling.

Verk Produksjoner gjør akkurat litt for mye – på den helt riktige måten. Det bygges opp mot klimaks, tas helt ned igjen til en ny begynnelse med lystenning, ro og erkjennelse. Så går de på igjen, mot et nytt klimaks.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Fjell av drømmer

Scenerommet er fantastisk i denne forestillingen. Det er et godt rom å komme inn i. Forestillingen er anti-minimalistisk, likevel uten kaotisk overflod, den er detaljorientert og surrealistisk, likevel svært virkelig. Det er et rom man kan bygge seg et fjell av drømmer i.

To store scener med hvite, overklasseaktige forheng danner rammer på hver sin kortende av scenerommet, og her beveger en djevelkanin seg sammen med skuespillere med og uten masker.

Skuespillerne beveger seg inn og ut av oppsetningens mange lag, de bryter forestillingen, raser den ned og bygger den opp igjen. Det blir nesten et rituale ut av det også. Samtlige bruker mikrofon, et distanserende virkemiddel.

Forestillingen er i stor grad fortellende - man kan kanskje si at dette er rituelt Brecht-teater – blant annet.

Hattifnatter

Virkeligheten innhenter idyllen i Marlebäck til slutt. Eller: Den siver inn. Idealismen og utopien får menneskelige trekk – sosialisten Wuolijoki stilles til veggs som godseier – utopien er ikke foruten egoisme. Man er alltid seg selv nærmest.

Brecht får til slutt sitt visum til USA, og drar. Han tar med seg drengen Matti og setter kursen mot det forjettede land. Der møtes han av en gjeng hattifnatter.

Mumimamma er også der – men hun blir igjen i Finland sammen med de forkrøplede dokkene fra scenegolvet. Hattifnattene er skumle skapninger, flokkdyr, uberegnelige. Men det er dit han drar.

Man går ettertenksom ut i novembermørket etter «Build me a Mountain!». Brecht går ut av en utopi, og inn i noe annet og nytt. Er det virkeligheten? Eller bare et nytt fjell av drømmer?