– Det var et småbymiljø i en harmløs, ufarlig tid. Alt sto i et positivt fortegn, krigen var over og alt var trygt. Ingen innvandrere som skremte noen, og alle het Per og Ola og Kari.
Slik beskriver Ingvar Ambjørnsen sin barndoms Larvik. Men på tross av idyllen følte aldri forfatteren seg helt hjemme.
– Jeg spurte faren min hvordan han så på meg som barn. Da svarte han at jeg sto utenfor og så på det som skjedde. Og det har han helt rett i.
- Les også:
– LSD er en plikt
Oppveksten i den søvnige Vestfold-byen har allikevel preget suksessforfatteren. Der fikk han sådd spirene som foreløpig har ledet til 33 romaner og en rekke kortere tekster.
– Der satt gutta i et åpent skjul og drakk. Vi unga fløy rundt og samla flasker, og kjøpte tobakk for de gamle gutta. De var snille mot oss, og ofte harde mot hverandre. Men de var jo fortellere. For meg var det et viktig møte med den muntlige fortellerkunsten.
I Larvik fikk Ambjørnsen oppleve at også småbyer kan ha en skyggeside. I dokumentaren får vi høre ham fortelle om sine erfaringer fra byens hasjmiljø.
– Det var en gruppe i Larvik, som var litt sånn halvnazistiske. De mislikte oss langhåra hasjrøykere, og beskrev oss som hvite niggere.
I dokumentaren får vi også et møte med Ambjørnsens første publiserte tekst. Den sto på trykk i Gateavisa, og hadde tittelen «Det er min plikt å bruke LSD»
Skrev om natten
– Jeg hadde veldig lyst til å bli forfatter, men jeg hadde et veldig realistisk selvbilde. Jeg trodde aldri jeg skulle komme til å leve av det, men jeg så for meg en tilværelse som nattevakt et eller annet sted, hvor jeg skrev på fritiden.
Selv om tankene kommer fra før Ambjørnsen skrev sin første bok, så skulle de vise seg å være skremmende nøyaktige. I 1981 kom romanen «23-salen» ut, en bok som ble skrevet mens Ambjørnsen var sivilarbeider som nattevakt ved Frelsesarmeens herberge.
I dokumentaren besøker han herberget igjen. Der får dagens beboere tips fra den erfarne forfatteren.
– Skriv en bok. Det å skrive bok får deg til å huske ting, og til å se ting fra forskjellige kanter.
– Ingen lo da filmene kom
I 1984 flyttet Ambjørnsen til Hamburg for å følge kjærligheten. Det var også første gang han fikk seg fast bopel siden han flyttet hjemmefra.
– Jeg hadde aldri en leiekontrakt før jeg flytta til Hamburg. Det var ingen av gutta i Oslo som hadde noen kontrakt mens vi bodde der.
Der skrev han blant annet bokene om Pelle og Proffen, som senere er filmatisert. Filmen om «Døden på Oslo S» kom i 1990, og står for mange som et kroneksempel på hvordan norsk film beskriver ungdommer.
– I dag er det mange som ler av replikkene og klærne og frisyren. Og sånt gjør man når man ser tilbake. Men det var ingen som lo da filmene kom.
Som ungdom ble den langhårede Ambjørnsen beskrevet som et hvit nigger. Fremdeles er hårer et kjennemerke på forfatteren.
Foto: NRK– En helt ålreit oppvekst
I 2001 ble filmatiseringen av boken «Elling» nominert til Oscar. Dette førte til ny oppmerksomhet rundt Ambjørnsen, og han har fått mye skryt for både boken og filmen. Selv sier Ambjørnsen at Elling ikke er helt ulik forfatteren selv.
– Det skremmende med å være forfatter er at du lever i en annens verden hele tiden. Og det kan være skremmende for de menneskene du lever med, for eksempel. Når jeg skriver Ellings tanker, så er det jo jeg som har tenkt tankene. Elling eksisterer jo ikke i virkeligheten.
Som ungdom kunne ikke Ambjørnsen vente med å flytte fra Larvik. 14. november 2009 var han tilbake i fødebyen, og ble utnevnt til æresborger av byen.
Ambjørnsen har hentet mye informasjon om rus og ungdomsproblematikk fra oppveksten i Larvik. Hvordan det har påvirket ham kan du se på NRK1 lørdag klokken 22:10.
– Jeg hadde en helt årleit oppvekst. Jeg har ikke noen traumer eller noe sånt. Men jeg drømmer veldig mye. Jeg har et aktivt drømmeliv.
Se portrettet av Ingvar Ambjørnsen i NRK-dokumentaren «Hvit Nigger» som sendes på NRK1 lørdag klokken 22:10.
