Konsertanmeldelse:

Når grensene oppløses

Den nederlandske fiolinisten Janine Jansen imponerte NRKs anmelder.

Kasskara

Noe helt spesielt skjedde da Janine Jansen spilte med Oslofilharmonien torsdag. Grensene mellom instrument og formidling, publikum og utøver ble oppløst. Gjennom fiolintonen snakket og sang hun musikkens budskap ufiltrert inn i hjertene våre.

Ragnhild Veire

Publisert 06.05.2011 10:33.

Skriv ut
Del/tips

Oslo Konserthus 5.mai 2011

Dmitrij Sjostakovitsj: Fiolinkonsert nr. 2
Sergei Rachmaninoff: Symfoni nr. 2
Eivind Gullberg Jensen: dirigent
Janine Jansen: fiolin
Oslo Filharmoniske Orkester

Den nederlandske 33-åringens spill var så vakkert og rikt på nyanser at jeg dette ble noe av det beste jeg har hørt fra en orkestersolist. Jansen fikk liv i hver eneste tone i denne relativt sjeldne og mørke russiske fiolinkonserten fra 1967.

Som i de lange utviklingslinjene i 2.sats, som er som en ensom vandring på øde russiske stepper mot et mørkt punkt langt der fremme.

Solistens konsert

Jansen utmerker seg med både lidenskap og en finstilt musikalitet.

Foto: presse

Hele det løpet løftet hun personlig; orkesteret fulgte ikke alle hennes spenn like tett. Men det gjorde ingenting, dette er solistens konsert og alle øyne var festet på henne, vakker i en smakfull sort kjole og med den enkle hestehalen piskende rundt fiolinbuen som dro til slik at buehårene skvatt.

Direkte budskap

For de retoriske utbruddene er det også mange av, i et usedvanlig hudløst verk skrevet året sovjetiske Sjostakovitsj skjønte at døden banket på døren. Under Jansens tolkning ble det klart for alle at en fiolintone kan uttrykke absolutt alle vokaler og konsonanter som finnes. Dette var ikke buestrøk mot instrument, det var et direkte budskap, mørkt, lidenskapelig og vakkert som Jansen tok oss varsomt inn i.

Slik åpnet musikken seg og ble med ett helt forståelig og usigelig vakker.

Arbeidsseier til dirigenten

Den norske dirigenten Eivind Gullberg Jensen.

Foto: Paul Bernhard.

Den norske dirigenten Eivind Gullberg Jensen gjorde en sterk innsats etter pausen da han uten partitur dirigerte Rachmaninoffs nokså svulstige, men veldig sjarmerende symfoni nr. 2.

Se video: Eivind Gullberg Jensen om Rachmaninoff

Kontrasten til den mørke Sjostakovitsj-konserten kunne ikke vært større. Her gjelder det å veksle mellom smil og hjerte-smerte rundt annenhver sving. Et lite stykke uti der var det som om dirigent og orkester ble enige. Med ett låt Oslofilharmonien som et salongorkester hvor melodiene snodde seg elegant og fleksibelt rundt hverandre - morsomt!

Den kammermusikalske bevegeligheten som Gullberg Jensen fikk frem, fri for unødvendig massiv pompøsitet, er friske og sjarmerende takter fra Oslofilharmonien. Orkesteret, og ikke minst denne symfonien, kledde dette.