av KRISTINE BANGGREN (21), #vibestemmer
Den 1. august 2014 skrev jeg det som jeg trodde skulle bli en liten spalte i en lokalavis. Den dreide seg om holdninger vi har i samfunnet vårt når det kommer til yrkesfag. Den eksploderte på nettet og er nå delt over 100.000 ganger. I august i år ble den også en del av norskpensum for videregående skole.
Det var tydelig at tiden var overmoden for en debatt når det kom til yrkesfag. I kommentarfeltet oppstod det hete diskusjoner om hvilken yrkesgruppe samfunnet vårt var mest avhengig av. Noen hevdet det var arkitektene og ingeniørene som hadde den viktigste jobben – det var jo de som utarbeidet planene! Andre hevdet det var elektrikerne, snekkerne og tømrerne som var viktigst.
Men alt i alt var det som om de fleste var enige om at vi burde slutte oss til likhetstanken om at det norske samfunnet trenger alle yrker.
Store skiller
I byen jeg kommer fra opplevde jeg at det fantes store fordommer mot de elevene som går på yrkesfag. Dette ble tydeligst markert i russetiden, da de yrkesfaglige var svartruss og færre enn resten av russegjengen, som var kledd i blå og røde bukser.
Jeg snakket også med flere av de rødkledde som angret seg. Med ølen i hånda kom den tårevåte sannheten frem: De stod nå skoleleie uten vitnemål fordi de manglet vurderingsgrunnlag i flere fag fordi de hadde valgt feil.
Noen hadde foreldre som hadde sterkt anbefalt studiespesialiserende fordi det «gav alle muligheter», ellers så hadde «vennegjengen begynt på studiespesialiserende, så da ville jo jeg også gå der». Dessverre kan det også være yrkesstatus som ofte legger føringer på hvilke skoler vi velger gå på.
Vi mangler fagarbeidere allerede nå, og vi importerer arbeidskraft innenfor helse, service og byggfag. I oktober i fjor la SSB fram en rapport hvor konklusjonen var klar: Vi kommer til å mangle fagarbeidere i årene som ligger foran oss, mens det vil bli et overskudd når det kommer til de som har høyere utdanning.
Glede viktigst?
Målet må være at flest mulig skal ha følelsen av at man er plassert på riktig sted i samfunnet. At nordmenn skal kunne ha et yrke hvor de opplever glede, mestring og lykke – på tross av hvilket statusnivå yrket ligger på. Pappaen min tok de ni obligatoriske årene han måtte ha. Ikke mer. Hver dag etter skoletid gikk han ned til bilverkstedet ved skolen og lærte masse om bil. Så masse at før han fikk lappen eide han sin egen. Nå har han sitt eget bilfirma.
Det er lov å spørre seg om vi har blitt for opptatte av fasaden. Men det er ikke rart at 15 år gamle jenter og gutter ikke klarer å velge en klar retning i så ung alder. Det er en tid hvor man gjennomgår mye, både kroppslig og mentalt. Selvbevisstheten er ikke utviklet og det er vanskelig å speile seg selv og sine egenskaper.
Flere rådgivere
Derfor må det prioriteres mer penger til rådgivere. Disse må være voksne, trygge mennesker som har en genuin interesse av å se norske barn og ungdommer lykkes i utdanningssystemet. Mennesker som kan se usikre tenåringer i øynene og spørre dem når de kjenner mestring. Som kan speile dem. Stille de rette spørsmålene.
Jeg husker selv utdanning-valgfaget som ble innført da jeg gikk i 10. klasse. Det ble viet et halvtime til det – rett før lunsj. Vi gjennomførte en haug med avkrysningstester som skulle fortelle oss hva vi var gode på og hva vi burde bli.
Når man får et tisiders langt dokument med masse tekst, tekstbokser og tekstruter, så faller jo de mest praktisk anlagte av oss allerede der. Etter at søknaden til videregående ble sendt inn til Samordna Opptak hadde jeg en 20 minutters lang samtale med rådgiveren som spurte hva jeg hadde valgt de neste tre årene.
Tester sier like mye som det prosenter gjør. I digitaliseringens tidsalder hvor alt skal skje effektivt, systembasert og optimalisert, er det ikke rart vi mister elever på veien.
En 20 minutters samtale med rådgiver i løpet av ti år i grunnskolen er rett og slett ikke godt nok. Relasjoner trumfer systemer og effektivitet. Det er kanskje ikke kostnadsbesparende å vie mer penger til personlig oppfølging av elever, men langsiktig tjener et helt samfunn på det.
LES OGSÅ: 100 skoleklasser i Hordaland droppet ut på fem år
Mer enn prosenter
De norske elevene som nå utgjør et tall under kategorien «frafall i videregående skole» har sine unike historier. Men jeg velger å tro at de også besitter unike evner. De er mer en prosenter. De har mye uforløst potensial i seg. Vi trenger et utdanningssystem som ser hver enkelt. Som kan forløse potensial.
Det norske skolesystemet trenger flere coacher, og mer enn en 20 minutter lang samtale med rådgiver etter at valget om videregående utdanning er tatt. Da kan det være for sent.
Da jeg gikk i barnehagen, kan jeg huske at jeg ofte la merke til pappaene som hentet oss barna. De var alltid ulikt kledd. Noen var kledd i militæruniformer, andre gikk i dress. De fleste gikk i vanlige klær. Min pappa, derimot, var alltid kledd i svarte arbeidsbukser og en oljete genser. Han tok den lille rosa sekken min med sine litt svarte hender som følge av å ha arbeidet med motorrommet i en bil.
I min beste fjortistid var jeg flau over at det kunne stå 20 biler på gården vår. Flau over pickupen han alltid kjørte rundt i og at han kunne handle på Rema i arbeidsklær og med en oljete Liverpool-caps på snei.
Utdanning bør selvfølgelig være et mål for alle. Men hvilken type utdanning man velger å ta, det være seg fagbrev eller en lang økonomiutdannelse bør være individuelt valgt, og utdanninger vi velger å likestille. Yrkene kan ha ulikt lønnsnivå, arbeidstimer og tilhøre ulike samfunnssektorer.
Men vi trenger alle for å få samfunnet til å gå rundt.
Nå er jeg bare lykkelig. Fordi pappa har opplevd lykke ved å gjøre det han gjør. Og det må være det viktigste. Enten man er elektriker, helsefagarbeider eller jurist.