Berlevåg i ruiner - Tyskerne brente alle hus i Finnmark da de trakk seg ut av fylket. Slik så det ut i Berlevåg i julen 1944. NTB scanpix

Tyskerne brente alle hus i Finnmark da de trakk seg ut av fylket. Slik så det ut i Berlevåg i julen 1944.

Foto: NTB scanpix

Den glemte krigen

– Det var jo i Finnmark krigen var, for pokker! Sosialmedisiner Per Fugelli mener krigshistorien fra vårt nordligste fylke har blitt underslått.

Traumene vanlige folk fikk av krigshandlingene i Finnmark under andre verdenskrig har aldri fått den oppmerksomheten de fortjener, mener Per Fugelli.

Fugelli jobbet som kommunelege i Porsanger på 70-tallet, og så på nært hold hvordan krigen påvirket finnmarkingene selv flere tiår etter at den var over.

– Finnmarks befolkning hadde en tonnasje av krig over seg i disse fem årene som resten av heldige Norge ikke var i nærheten av, sier han.

– Det er virkelig ganske ekstraordinære psykososiale og fysiske, biologiske påkjenninger som et helt folk har vært utsatt for. Og det er ingen tvil om at det har satt sine sykdomsspor som aldri har fått det rette lys på seg.

Og for mange satte opplevelsene under krigen preg på både dem og deres barn og barnebarn.

– Dem skaut han der ved veien

Pasientene som Fugelli møtte hadde ikke nødvendigvis vært soldater eller sjøfolk under krigen, men vanlige mennesker som hadde levd i en krigssone i fire år.

– Noen hadde innslag av det vi i dag kaller posttraumatisk stress-syndrom. De klarte nok et stykke på vei å skaffe seg en normal tilværelse og holdt ut i arbeidslivet, men i perioder ble de rett og slett ble satt ut av spill på grunn av det disse fortrengte minnene fra krigen gjorde med sjelefreden deres.

Bakgrunnen for de psykiske senskadene av krigen kunne være bombing, mineulykker, nedbrenning av hjem, tvangsevakuering, sykdommer og sult under krigen og frigjøringen. Men det var kanskje særlig behandlingen av russiske krigsfanger som satte spor i lokalbefolkningen.

Gamvik Jordhytte - Denne jordhytta i Gamvik huset skolelæreren og åtte barn etter at tyske soldater brente ned samtlige hus i bygda i 1944. Dette bildet er tatt like etter frigjøringen.NTB scanpix

Denne jordhytta i Gamvik huset skolelæreren og åtte barn etter at tyske soldater brente ned samtlige hus i bygda i 1944. Dette bildet er tatt like etter frigjøringen.

Foto: NTB scanpix

Fangene bodde i leire som kunne ligge nært husene til folk, og både barn og voksne ble vitner til mishandling og drap. I boken "Krigen som aldri slutter" av Øyvind Finne, beskriver en den gang 12 år gammel gutt hvordan en russisk krigsfange forsøker å rømme:

«Og plutselig var det en som sleit seg løs og kom springanes nedover. Da han var ved siden av meg, så skaut dem han, skaut armen av han, men i et blodfokk sprang han videre nedover. Og så kom dem og henta han, og så skulle han stikke av, men dem skaut han der ved veien, lempa han i en sånn sandgrop som var ved siden av veien. Og der lå han i flere daga, med øyan åpen, med sand i øyan.»

En annen av Finnes kilder var fem år da huset hun bodde i ble tilfluktssted for sårede tyske soldater etter et ubåtangrep.

«Huset var fullt av såra folk med blod i støvlan og alt mulig. Og så var det en mann, det va en tysker, skinnet hadde flakna fra nakken og hodet og hang over ansiktet, og han setter dem i fotenden av divanen som æ ligge på, og han lå æ å så på. […] De andre ropte selvfølgelig i smerter, men æ ropte i redsel.»

Forsøkte å glemme

For sivilbefolkningen i Finnmark har det ifølge Finne vært vanskelig å få hjelp og anerkjennelse for de psykiske senskadene mange fikk av krigen. Det skulle gå 35 år etter krigen før diagnosen posttraumatisk stress kom i bruk, men flere av Finnes informanter beskriver symptomer som er typiske for denne lidelsen.

Fugelli - Per Fugelli forteller om sterke krigstraumer han opplevde da han var lege i Finnmark. - Foto: Per Foss / NRK

Per Fugelli forteller om sterke krigstraumer han opplevde da han var lege i Finnmark.

Foto: Per Foss / NRK

Opplevelsene fra krigen hjemsøkte dem i form av vonde drømmer, angst og flashbacks. En mann forteller om hvordan han forsøkte å skjule symptomene sine, blant annet ved å skylde på kona hvis folk hørte at han hadde mareritt og ropte og skreik om natta:

«Jeg hadde klart å holde det der stangen, men så går du jo som en skuespiller og gjør alt for å skjule det, så ingen skal oppdage at du plages med nervan. Og når du nu ikke klarer mer det der så bryter du sammen».

Mange brukte også alkohol til å takle de psykiske skadevirkningene etter krigen. Men for de fleste ble den eneste måten å leve med det de hadde opplevd å forsøke å fortrenge minnene fra krigsårene.

– Det var situasjoner der det var naturlig å begynne å spørre litt om krigen, forteller Fugelli fra sin tid som lege i Finnmark.

– Og da husker jeg et svar som gikk igjen som et ekko: det er bare å glemme. Gang på gang på gang: det er bare å glemme.

– Et underslag

Opplevelsene fra andre verdenskrig kan forklare mange av de sosiale og helsemessige problemene i Finnmark i dag, mener Finne. Traumer, analfabetisme etter tapt skolegang i krigsårene, i tillegg til alkoholisme og rusmisbruk, har merket ikke bare krigsgenerasjonen, men også deres barn.

– Det er rimelig godt dokumentert at den typen massiv traumatisering som fant sted i Finnmark setter spor i kommende generasjoner, sier Sverre Varvin, forsker og spesialist i psykiatri ved Nasjonalt kompetansesenter for vold og traumatisk stress.

Hammerfest brenner - Hammerfest - en av de største byene i Finnmark - brenner i 1944. Tyske soldater har satt fyr på byen i forbindelse med tilbaketrekkingen.NTB scanpix

Hammerfest - en av de største byene i Finnmark - brenner i 1944. Tyske soldater har satt fyr på byen i forbindelse med tilbaketrekkingen.

Foto: NTB scanpix

Varvin forklarer at barn av traumatiserte foreldre kan vokse opp i en familie preget av frykt, og der frykten og de vanskelige følelsene hos foreldrene gir seg utslag i urimelige reaksjoner som sinne, vold eller misbruk. Ubearbeidede traumer kan også påvirke forholdet mellom mor og barn.

– Det er spesielt hvis mor har opplevd veldig personlige traumer, hvis hun har blitt utsatt for ikke bare mishandling, men også nedverdigende behandling som for eksempel voldtekt, sier Varvin.

– Det kan både føre til at mor ikke klarer å søke hjelp selv, og at evnen til å trøste og ha omsorg for barnet kan bli skadet.

Situasjoner der barnet blir engstelig eller trenger hjelp, kan aktivere mors traume, en hendelse der hun selv var hjelpeløs.

– Hun vil stivne, og bli brakt tilbake til denne situasjonen. Dette er en blokkering som det kan være nesten umulig å komme ut av på egen hånd, sier Varvin.

Både Øyvind Finne og Per Fugelli er kritiske til det de opplever som en fortielse av Finnmarksbefolkningens opplevelser under krigen.

– Jeg føler at dette er et stort underslag, sier Fugelli.

– Det er veldig forståelig at mange i Finnmark som opplevde disse grusomhetene på nært hold, og som opplevde at de satte spor i livene deres, at de vil glemme. Men resten av Norge har jo og på mange måter glemt.

Siste lyd/video

Fikk de overlevende etter Utøya og Regjeringskvartalet den oppfølgingen som norske myndigheter lovet? I løpet av tre år delte Staten ut 180 millioner kroner til norske kommuner for å hjelpe de som er berørt av terroren. Brennpunkt har fulgt 22. juli-pengene ut i Kommune-Norge, og møtt mennesker som fortsatt sliter med åpne sår, tre år etter norgeshistoriens største terrorangrep.
Hassan er 18 år og drømmer om å bli megler. Han sier det ikke er så farlig hvem han skal gifte seg med, bare hun er pakistansk, muslim og villig til å pleie foreldrene hans når de blir gamle. Abu er født og oppvokst i Norge, men ingen har noen gang regnet ham for å være norsk. Hvorfor skal han ikke da gifte seg med ei jente fra hjembyen i Pakistan, slik moren så gjerne vil? Arrangert? Tvang? Kjærlighet? Unge norskpakistanere sliter med å innfri kulturelle forpliktelser, familiens forventninger og egne ønsker for hva som vil gi dem et godt liv.
Hassan Dhuhulow kom til Norge da han var en ung gutt. I fjor deltok han i en brutal nedslakting av tilfeldige mennesker på kjøpesenteret Westgate i Nairobi. Minst 67 mennesker døde. Hva fikk Dhuhulow til å reise fra en rolig, norsk småby for å bli terrorist? Når ble han radikalisert? Vi har fulgt i hans fotspor, og møtt ofrene og de etterlatte i Nairobi.