| SE OGSÅ: |
|
|
 |
| ALT OM: |
|
|
Av
Lillian Vatnøy
Dette blodige scenariet tok 100 dager å spille inn, og innholder kort oppsummert følgende elementer: Uma Thurman i tettsittende, påskegul joggedress, et skikkelig skarpt samuraisverd, et par hundre dresskledde menn med ikke fullt så skarpe sverd, og Lucy Liu med verdens lekreste klær og pms-gruff. Sånt blir det bråk av.
 |
| Quentin Tarantinos "Kill Bill" kunne også hett "Kvinner kan! (Violent Edition)". |
Hva skjer ’a?
Det finnes noen filmer som får deg til å snuble ut av kinosalen, halvt i svime mens du tenker "Hva pokker var det der?". David Lynchs fabelaktige "Mulholland Drive" er et eksempel på en slik film, og nå kommer jammen meg Tarantino på banen med nok en "hva pokker"-film.
For hva gjør stjerneregissøren når han skal tilbake, seks år etter Jackie Brown? Jo, han sauser sammen alt han har sett og digga på filmlerretet opp gjennom sine tallrike år som tilskuer, og resultatet er en sinnssykt vill hommage til spagetti-westerns, samuraifilmer, japansk animé, kinesiske kampsporthelter og generell gladvold på film. Musikalsk får man assosiasjoner til blaxploitation-sjangeren samt Sergio Leones verker og østlig mystikk.
Damenes aften
Sentralt i denne utrolige miksen står en latterlig veltrent Uma Thurman, "The Bride", eller Black Mamba, som hun var kjent som da hun jobbet som leiemorder for tittelens Bill (som altså etter alt å dømme ligger temmelig tynt an).
Enter Lucy Liu, som kan minne litt om hennes karakter (Ling) i Ally McBeal på en skikkelig dårlig dag: iskald, kjapp i replikken, særdeles velkledd, überbitchy – og bevæpnet til tennene. Taratino hentet også inn Vivica Fox og Daryl Hannah – noe som resulterer i ekstremversjonen av "Kvinner kan!" (violent edition): Kvinner kutter av hoder, kvinner moser hoder, kvinner kutter av diverse lemmer, kvinner dusjer i blod, kvinner tar hevn. En skikkelig damefilm med andre ord!
My name is Buck...
Jeg har ikke tall på hvor mange kroppsdeler som føk over lerretet i løpet av filmens to timer, jeg kan bare slå fast at det var mange. Heldigvis er jeg endelig blitt både herdet og skolert, og har fått en viss peiling på når vold på film er moro, og når det ikke er det. Tarantinos påfunn er så drøye at man stort sett ikke kan annet enn å le støyende og holde hendene foran øynene nå og da.
De av mine medpublikummere som lo under den ekle voldtektsscenen midtveis, hadde jeg imidlertid lyst til å kastrere langsomt med negleklipper. Tarantino har selvfølgelig lagt opp til at latteren skal lokkes fram når voldtektsmannen proklamerer "My name is Buck and I’m here to fuck!", men likevel: skjerpings folkens!
 |
| Lucy Liu er som Ally McBeal-karakteren Ling på en ekstremt dårlig dag. |
Heeelt vilt!
Så snubler man omsider ut av kinomørket, sliten, matt og lysten på mer. Sjelden har vold sett bedre ut, vært utført av vakrere mennesker eller vært akkompagnert av kulere musikk. Girlpower-begrepet har brått fått et ganske annet innhold, plystring er på moten igjen og man føler en trang til å trekke fram gamle Leone-filmer eller en Bruce Lee-klassiker.
Men mest av alt vil man ha mer Tarantino. Mer Uma. Mer estetisk nytelse. Mer sverdkamp og mer blod som spruter og fosser. Jeg har veldig lyst på det japanske antrekket til Lucy Liu. Og så gleder jeg meg ufattelig mye til Kill Bill volum 2 kommer i 2004 en gang.
Tips andre om denne saken
Utskriftsvennlig versjon
