Nevrotikeren Lars Von Trier provoserer igjen. Denne gangen er det blant annet Junaiten som får et spark i ræva, eller i hvert fall hyler høyt om at de får det.
| SE OGSÅ: |
|
|
 |
| ALT OM: |
|
|
Av Marte Fougner Hjort
Von Trier er eksentrisk og full av fobier. Og han blir lagt godt merke til i alt han gjør. Er du en av de som ble rystet av "Breaking The Waves", og gråt med Björk i "Dancer in the dark"? Eller synes du tvert i mot at alle kvinneskikkelsene hans er patetiske sutrekjerringer som ikke kan stå opp for seg selv? Om du er med i den siste gjengen anbefaler jeg ikke å bruke ukepengene på "Dogville".
 |
| Alt ser riktig trivelig ut i Dogville. Men så... |
Ekte idyll
Hovedpersonen Grace (Nicole Kidman) er en sart og engleaktig figur som er på rømmen fra en gjeng gangstere. Tilfeldigvis ender hun opp i den amerikanske småbyen Dogville som på overfalten er svært så idyllisk. Innbyggerne går med på å holde henne skjult og til gjengjeld vil hun gjerne yte små tjenester til alle som trenger det.
Innbyggerne er først for stolte til å ta imot sarte og engleaktige Graces hjelp, men myker etter hvert opp og lar henne vanne litt blomster, plukke litt epler og konversere de blinde og gamle. Grace forelsker seg i byens selvutnevnte moralske vokter Tom (Paul Bettany), og følelsene er gjensidige.
Det meste er fryd og gammen altså, og Grace glir godt inn i småbylivet. Men som du sikkert har skjønt allerede er det jo selvsagt ikke så idyllisk, nei, etter hvert kommer Det Store Bygdedyret fram og avdekker både smålighet, sjalusi og sadistiske trekk ved innbyggerne. Det hele blir etter hvert sykt absurd. Grace blir etter hvert utnyttet av samtlige, hun blir en felles forlystelses- og tjenestepike som til slutt blir behandlet som en slave. Bokstavelig talt, med en hundelenke rundt halsen.
 |
| Den engleaktige skikkelsen Grace (Nicole Kidman) blir offer for bygdedyret. |
Småbykritikk
Amerikanerne ble altså pissesure på denne filmen og dens opphavsmann, for Von Trier kan jo ikke bare komme her og snakke schtøgt om landet dems uten å ha vært der en gang! Men som Lars så sant sier til sitt forsvar så er filmen vel så mye en kritikk av enhver småbymentalitet. Og det er mye det denne filmen handler om. Alle som er vokst opp på et nogenlunde lite sted har en del å kjenne seg igjen i her.
Men Von Trier sier vel så mye om mennesker, ondskap og moral. Han sier mye om feighet og om gruppementalitet. Og detta er grusomme greier, her får du dyttet mye oppi trynet på en gang. Det er noe av det som gjør filmene til denne mannen ekstremt ubehagelige. Det er vanvittig intenst, og overlater lite eller ingenting til egne tolkninger.
Ufrivillig komisk
Undertegnede er altså noe ambivalent i forhold til dette tre timer lange eposet. Det er en ekstrem og sjokkerende historie, som nok hadde funket best på en teaterscene. Det er da også et av hovedpoengene her; hele landsbyen er tegnet opp med kritt på en scene. Landsbyens bikkje er en hvit krittegning, men den gjør som et helvete likevel. Skuespillerne går rundt og åpner imaginære dører og luker imaginære bed, og dette blir av og til ufrivillig komisk.
Men "Dogville" er en uvanlig og uvant filmopplevelse. Det er godt håndverk, og skuespillerne gjør en ulastelig jobb.
 |
| Etter hvert blir sadistiske sider avdekket hos folket i Dogville. |
Offeret
Von Triers kvinneskikkelser er en ting til jeg sliter litt med. Björk i nevnte "Dancer in the Dark" var så til de grader offer og kun et offer. Nicole Kidman som Grace er også provoserende passiv, og man får lyst til å filleriste henne for å vekke henn en gang for alle.
Selv om Grace får tatt igjen på verden til gangs er hun en kvinneskikkelse som nok provoserer mange av vår tids tjeier. Så jeg vet sannelig ikke helt. Jeg må nok si jeg liker Von Triers snåle univers bedre når han blander inn en god dose humor, som i "Riket". Start heller med den, det er nå mitt råd.
Tips andre om denne saken
Utskriftsvennlig versjon
