Buddy

SE OGSÅ:

Fire grunner til å digge Pia Tjelta   Ta stjernejobben, Janne Formoe!

ALT OM:

Vi ser film

Av Anne Lindmo

Jeg har vært nervøs. Jeg har kjent uro helt siden den dagen jeg så Tøyen-senteret bli erobret av en hel skokk parkaser og jeg skjønte at nå var de i gang med denne Buddy-filmen. Norske filmfolk har alltid på seg digre parkaser med hue gjemt inni hetta. Mer om det siden.

Rat pack på norsk: Nicolai Cleve Broch, Anders Baasmo Christiansen og Aksel Hennie.

Rat pack på norsk

Det har gått rykter om Buddy veldig veldig lenge. Helt siden man hørte at Gudmestad skreiv på noe, helt siden det kom melding om at Tyldum hadde fått penga, helt siden veldig mange begynte å mumle om at han dere unge nye Aksel Hennie skulle spille hovedrolle enda en gang. Og at han skulle flankeres av Nicolai Cleve Broch (kjent som sugefisken) og Pia Tjelta (kjent som kruttpåsan fra Stavanger) i tillegg til Janne Formoe. Og Anders Baasmo Christiansen (kjent som han flinke fra Hamar).

Rat pack på norsk. De beste yngste og mest talentfulle akkurat nå. Og all musikken, den også fra øverste beste hylle med nytt og norsk. Og legenden Andreasen på foto. Jadda. Og så var det bare å dra ned på Tøyen-senteret og gjøre det.

Bare folk

I går så jeg den. Ikke på premiere, for da kan man fort bli revet med i en bølge av begeistring eller det motsatte, litt sånn avhengig av hva slags opinionsdannende kraft det er i folka man ser den sammen med. Jeg stakk på Soria Moria og så den alene.

Ingen meitemarkoppdrettere eller rare postmenn, bare vanlige folk som Nicolai Cleve Broch og Pia Tjelta som forelsker seg og kokkelerer litt.

Og så var det fint. Lars Gudmestad har laga en historie som det lar seg gjøre å tro på, og putta den full av folk som finnes. Ingen meitemarkoppdrettere, autistpassgjengere i trang skjorte eller jævli rare postmenn, bare folk. Buddy handler om tre gutter på tjue og litt som bor i kollektiv og jobber med plakatklistring og spiser fiskepinner, spiller bordhockey, forelsker seg og slår opp og blir sammen igjen.

Buddy gjør meg glad

Buddy er laget med selvtillit. Tyldum & Co har gjort strategiske valg av skuespillere og holdt streng kvalitetssikring på teknikk og formgrep. Man har laget en passe morsom, passe intrikat og passe smårørende historie. Man har laget et ledig og lett manus uten lange monologer, voldsom patos eller særnorsk seriebanning. Buddy holder hva den lover. Buddy gjør meg glad. Jeg er ikke merket for livet, men det trenger jeg ikke bli hver gang jeg går på kino.

Ikke at Buddy handler om uvesentlige ting. Her kjempes en kamp mot Nervene, en kamp for Kjærligheten og et oppgjør med Fortiden. Så holder det på å gå skeis, før Motet og Ærligheten mobiliseres og våre tre venner ender på beina og forstår litt mer av hva Livet er. Og så spiller de litt mer ishockeyspill.

Filmsett er filmfest!

Men altså: Norske filmfolk har alltid på seg digre parkaser med hue gjemt inni hetta. Norske filmfolk prøver nemlig ofte å late som om det er helt hverdagslig å få lage en spillefilm.

Men rett under den kule maska lyser det en herlig barnslig glødende begeistring over å få brøle kutt og kjør og rulle ut fem mil kabel og ørten kameraer og sperre gata med digre gule bukker og herse med statister og se skuespillere kysse samme kyss søtti ganger og filme alle gangene og håpe at det vidunderlige skal skje at man plutselig får lissomklininga til å se ut som ekte gryende kjærlighet.

Generelt syns jeg filmfolk ikke burde skamme seg over å vise at de er glade for å få gjøre det de gjør. Filmsett bør være filmfest.