13. Barthes: Lysten ved teksten

– Vi har allerede berørt det forhold at Barthes etterlyste erfaringen av teksten; at strukturalismen førte til at den individuelle realiseringen, gleden og nytelsen ved teksten forsvinner, minner Knut Ove Eliassen om.

- Så lenge lysten er motivasjonen for vårt arbeid med teksten, er det et legitimt spørsmål hvorvidt ikke denne motivasjonen også hører hjemme i den måten vi skriver om teksten på.

Lesning likner sex

Barthes konstaterer at det i kommentaren både er et begjær etter det objektet man skriver om, et ønske om å forstå teksten og gjøre den til sin (ikke ulikt det som driver en når man beiler til en annen), og det er et begjær etter selve det å skrive, en investering av nesten seksuell karakter i selve skriveakten.

Barthes er nærmest hedonistisk når han kaster seg ut i dette i "Le Plaisir du texte" ("Lysten ved teksten"): Det skal nytes i hans egen skrift og han skal selv nyte sin egen skrift og han skal nyte objektet. I forhold til etterprøvbarhet og objektivitet er den type entusiasme et forurensende element. Barthes kapper trossene rimelig absolutt i forhold til konvensjonell vitenskapelighet.

En slik aktiv nihilisme kan sies å være hederlig på den måten at den som skriver signaliserer sin virkelige motivasjon, den opprinnelige entusiasmen, i måten man skriver på, i stedet for å forsøke å skjule seg bak en form for objektivitet. Man kan hevde at objektivitet er et ytre krav, et institusjonskrav som kommer etter den opprinnelige impulsen. Hvis man da vil være subversiv og radikal, så skriver man individuelt og personlig.

På grensen til det private

Det kritiske punktet er hvor grensen til det private går. Det private er bare interessant i den grad det blir allmenngjort, slik at vi som lesere kan tre inn i erfaringen.

Når Barthes i "Kjærlighetens forrykte tale" skriver om en kjærlighetserfaring, blir han interessant fordi han klarer å allmenngjøre sine egne mer eller mindre traumatiske møter med personer han har vært forelsket i eller har begjært.

Det må være noe i det en skriver som åpner opp for andre, som tillater andre å ta plass i det – i hvert fall hvis man skal publisere det. Det er forskjellen mellom vitenskap og diktning. Vitenskapen er, i det øyeblikket den kaller seg en vitenskap, en invitt til andre om å ta ens egen plass. Det ligger en påstand om noe allment i det vitenskapelige. Og det behøver det ikke gjøre i diktningen, sier Knut Ove Eliassen.