8. Fra verk til vev

– Man kan si at poststrukturalismen tar det tekstbegrepet som vokser fram mot slutten av strukturalismen på alvor. Den enkelte lesningen vil aldri kunne favne hele den uendelige tekstveven, men den vil alltid realisere den på en bestemt måte, sier Knut Ove Eliassen.

Barthes sier i Le plaisir du texte (1973, norsk tittel: "Lysten ved teksten") at ingen har vel lest absolutt alle ordene i Prousts "På sporet av den tapte tid". Med denne tilsynelatende selvfølgeligheten illustrerer han at enhver lesning legger et raster over teksten, et raster som lar noe slippe igjennom og noe annet bli igjen.

Strukturene er uendelige

– Men en forskjell fra mellom et strukturalistisk og et poststrukturalistisk tekstbegrep er vel at strukturalistenes tekstvev er bestemt av objektive strukturer?

– Ja, man forsøkte å holde fast og tilbakeføre teksten til visse grunnleggende prinsipper. Det er for så vidt noe Barthes aldri helt gir slipp på. Men det han viser er at vi aldri kan få uttømt disse strukturene – de er uendelige.

Hvor ble det av gleden?

Spørsmålet om hva som driver lesningen er også nytt. Når vi snakker om skjønnlitteratur, er jo gleden ved teksten absolutt uomgjengelig – derfor blir det et tankekors at strukturalismen ikke kan redegjøre for det aspektet.

Psykoanalysen [lenke] er en av de teoretiske sammenhengene som Barthes aktualiserer i forbindelse med gleden ved lesningen. Det som driver oss i lesningen, er begjæret.

Vi er alle sammen begjærende individer, og det er det som er appellen ved å lese litteratur; når vi leser en spenningsroman leser vi gjennom å identifisere oss med helten, hans eller hennes motgang og medgang er vår, og vi leser med forventningen om at det skal gå bra til slutt.

Tilsvarende leser vi kriminalromanen ut fra et ønske om at mysteriet skal oppklares, hvis det ikke gjør det blir vi skuffet og irritert, i seg selv et tegn på at vi har investert noe av oss selv i lesningen.

Dette ligger imidlertid utenfor det strukturalismen kan si noe om: Begjæret som drivkraft er ikke noe som lar seg formalisere – det realiseres i møter med personer, møter med tekster.

Barthes og Foucaults dreining mot politikk

Både hos Barthes og Foucault skjer det en politisering – det er en av grunnene til at de bryter med strukturalismen.

Barthes blir maoist, særlig i en periode da han er knyttet til den såkalte Tel Quel-gruppen. Tel Quel var i utgangspunktet et modernistisk tidsskrift som startet opp tidlig på 60-tallet i tilknytning til miljøet rundt den franske nyromanen. Det blir etter hvert et mer og mer maoistisk og psykoanalytisk sekttidsskrift. Foruten Barthes omfattet miljøet blant annet Julia Kristeva, Phillippe Sollers og Alain Robbe-Grillet, opplyser Knut Ove Eliassen.