9. Foucaults vitensarkeologi

- Michel Foucault var på 1960-tallet apolitisk, og ble faktisk betraktet som mye av en konservativ, sier Knut Ove Eliassen.

- Men i 1968 blir han valgt til dekanus ved Paris mest radikale universitet, det såkalte Paris 9. Han fremstår i den franske offentligheten fra dette tidspunktet i en helt ny habitt, som anarkisten, den radikale, den subversive. Det skjer en direkte politisk dreining i hans interesser som får konsekvenser for teoriene hans.

Ingen sammenhengende utviklingshistorie

– På hvilken måte?

– Foucaults arbeid på sekstitallet omtales gjerne som vitensarkeologisk. Vitensarkeologi går ut fra en tanke om at historien om hva vi vet, og hva vi har visst, ikke er en sammenhengende utviklingshistorie.

Det er ikke slik at kunnskap akkumuleres, som var vår viten et kar som bare ble mer og mer fylt, eller, for å ty til en gammel og ærverdig metafor i vestens idéhistorie, at man ved å stå på skuldrene til foregående generasjoner, kan skue ut over et enda større landskap av oppsamlet kunnskap.

Epistemer = tenkemåter

Foucault betrakter snarere vitenshistorien som noe som er diskontinuerlig, det vil si preget av brudd. Grovt sagt opererer han med fire store historiske perioder for den nyere tid, dvs. tiden etter middelalderen.

Disse ser verden på grunnleggende forskjellige måter. Foucault kaller de fire tenkemåtene for epistemer.

1. Renessansens episteme: teologi

– Det første er renessansens og barokkens episteme. Det er et teologisk episteme: Bibelen er nøkkelen til vår forståelse av verden. Bibelen er boka om verden – akkurat som verden også er en bok: Det som står skrevet i Bibelen, kan også leses i verden og omvendt.

Man tenkte seg at antallet planeter svarte til antallet sår på Kristi legeme, at antallet stjerner på himmelen svarte til antallet blomsterarter på marken etc.

Innenfor denne tankemåten preges universet av en dyp symmetri – alle ting står i forhold til hverandre. Det finnes fire årstider fordi det finnes fire kroppsvæsker, som igjen finner ett ekko i menneskets fire livsaldre, fire temperamenter, osv.

2. Klassisismen: likheter satt i system

– Ved inngangen til 1600-tallet er man vitne til en omkalfatring av denne kosmologien: Den klassiske teologiens forklaringsmodeller bryter sammen. Foucault anvender Cervantes som eksempel: Don Quijote drar ut i verden og oppdager at verden ikke svarer til boka, verden er ikke lenger gjenkjennelig, den har blitt uleselig!

Med dette innvarsles den klassiske æra, som strekker seg fra drøyt år 1600 til ca. 1800. Men om Guds ord ikke lenger er umiddelbart til stede for det klassiske blikk, så har Gud imidlertid etterlatt et system av tegn. Dette er en verden som er ordnet som et system av likheter og forskjeller, på et vis som ikke er ulikt den tegnsystematikken man finner analysert hos Saussure.

En god illustrasjon på dette er det botaniske systemet Carl von Linné utvikler for å skape oversikt over planteriket. Det linneiske systemet klassifiserer alle planter i klasser og familier, ut fra formmessige likheter som antall og posisjon på kronblader, støvbærere osv. Tilsvarende klassifiseringer etableres også innen dyreriket, fysikken etc. Den klassisistiske diktningen er styrt av et system av regler som nærmest er av retorisk art, og man tenker i form av systemer, skjemaer og tabeller.

3. Det moderne: usynlige krefter

– Ved inngangen til 1800-tallet skjer det et nytt brudd. Man utpeker tre forhold eller områder som særlig grunnleggende: livet, språket og arbeidet. Disse tre viser seg i neste omgang som menneskets tre sentrale kjennetegn: Vi er biologiske vesen, vi er taleføre og vi arbeider.

Den klassiske verden var systematisk ordnet: Den viste en lesbar overflate der ingenting er skjult og hvor det bokstavelig talt var fritt frem for enhver klassifisering.

Den moderne verden er imidlertid formet av usynlige krefter, verken liv, språk eller arbeid er direkte synlige, vi ser kun deres resultater, de former disse kreftene eller aktivitetene genererer.

Dette kommer klart til uttrykk i Darwins utviklingslære: Livet starter med en liten amøbe, en celle blir to celler, to blir til fire osv. Det som gjør at den biologiske massen generer stadig mer kompliserte former er en mystisk og usynlig drivkraft som heter livet. Det er noe latent som blir manifest.

Det eneste vi har tilgang til er det manifeste, livets hemmelighet forblir imidlertid skjult. På samme måte kommer historien til uttrykk i menneskenes arbeid. Alt menneskeskapt er et resultat av arbeid – det huset vi sitter i er et resultat av tankearbeid, murerarbeid etc. Enhver sivilisasjon er en manifestering av dette arbeidet.

Også språket får en historisk forklaring: Fram til 1800 har man en forestilling om et første guddommelig språk, som alle de eksisterende språkene bar på brokker av. På 1800-tallet får man ny kunnskap om den språklige utviklingen, og man oppdager noen mystiske språkkrefter.

Den moderne språkhistorien starter med urspråket sanskrit, alle språks mor. Gjennom bevegelser i rommet blir de forskjellige grenene atskilt fra hverandre. Man tegner den språklige utviklingen som et tre: på dette treet er den indoeuropeiske språkgruppen en hovedstamme, en av grenene på det er norsk, og de enda mindre grenene norske dialekter. Det er usynlige krefter inne i språket som gjør at dets former endrer karakter, helt analogt til livet.

4. Det postmoderne: gjenoppdagelsen av språket

– Endelig snakker Foucault om et fjerde episteme som man gjerne kan kalle det postmoderne epistemet. Den viktigste utviklingen fra det moderne til det postmoderne epistemet er gjenoppdagelsen av språket.

Mest grunnleggende kommer det til uttrykk i Saussures oppdagelse av at språket ikke dypest sett er utvikling, men systematikk. Tankefiguren som det moderne epistemet er basert på – tanken om den historiske utviklingen – blir avløst av en ny tankefigur basert på systematikk.

Kunnskap og makt

– Hva er grunnen til at disse dominerende tankefigurene skifter?

– I Tingenes orden sier Foucault nokså vagt at endringene skjer ”ved en erosjon utenfra”. Det er et litt utilfredsstillende svar. Foucault skifter imidlertid etter hvert perspektiv. Han begynner å interessere seg for det han kaller det ”ikke-diskursive”, det som setter rammene eller betingelsene for den vitenen vi finner i diskursene.

Han bryter med strukturalismen og beveger seg over i en tankegang som er mer marxistisk [lenke] og sosiologisk: Det vi vet lar seg ikke skille fra de materielle praksisene. Kunnskap er dermed også til en viss grad betinget av maktstrukturer. Foucault står ikke for noen enkel basis/overbygning-tanke: påvirkningen går begge veier.

Men det er makten som er det produktive stedet i denne vitensinstitusjonen. Endringer i maktstrukturene blir det som kommer til å forklare de epistemologiske bruddene: Makten er det produktive stedet, mens vitensstrukturene er stedet hvor endringene registreres, sier Knut Ove Eliassen.