3. Strukturalisme i litteraturvitenskap

– Strukturalismen har et voldsom virkning i litteraturvitenskapen fordi den gjør det mulig å erstatte mer impresjonistiske kategorier, som innlevelse og skjønnhet, sågar forestillingen om et verk, med tekniske begreper, sier Knut Ove Eliassen.

- Strukturalismen tilbyr systematikk og vitenskap i stedet for innfølende fortolkning. Den problematiserer også litteraturvitenskapens objekt, den litterære teksten: Strukturalismen bryter ned forestillingen om at det enkelte kunstneriske verk er en enhet, og at man i den enheten kan gjenfinne den skapende geniusen til verkets opphavsmann.

Geniet er en fiksjon

Strukturalismen demonstrerer i praksis at geniet er en fiksjon: som alle andre er også forfatteren forutbestemt av noen grunnleggende strukturer. Dessuten er teksten vedkommende produserer allerede gjennomsyret av et utall andre tekster, dvs. av de samme regler som alle andre tekster er konstituert over.

Med strukturalismen får litteraturvitenskapen en formalisering av metoden, man får et objekt som er løsrevet fra forfatteren, og man får et resultat som er etterprøvbart. Det utvikles stadig mer tilslepne og presise analysemetoder.

Strukturer i fortellinger

Narratologien er et godt eksempel på det. Opp igjennom 1960- og 70-tallet får den stadig mer fine differensieringer mellom forskjellige fortellertyper.

Strukturalismen er også den viktigste faktoren i omformingen av litteraturhistorien til litteraturvitenskap. Den ser teksten i lys av de tegnsystemer som muliggjør dem, ikke ut fra deres historiske kontekst.

Fra strukturalisme til poststrukturalisme

– Hva skjer i overgangen fra strukturalisme til poststrukturalisme?

– Strukturalismen var en suksess. Men den bryter sammen – nærmest over natta. 1966 og 1967 er strukturalismens høydepunkt. Da utgir Foucault Les mots et les choses (norsk tittel: Tingenes orden). Levi-Strauss La pensée sauvage (norsk tittel: Den ville tanke) hadde utkommet noen år tidligere (1962), og Roland Barthes’ Système de la mode (‘Motens system’) i 1967. Tre kanoniske strukturalistiske verk — strukturalismen står her på toppen av sin makt.

Men allerede i 1968 er strukturalismen nærmest steindød. Årstallet 1968 sier egentlig hvorfor: Hvis det er slik at strukturene styrer oss, så er det lite meningsfullt å være revolusjonær. En av grunnene til at strukturalismen kasseres, er at den ikke lar seg forene med politisk engasjement og tro på revolusjon. Det er altså utenom-teoretiske grunner like mye som vitenskapelige grunner til at strukturalismen kollapser.

Jean-Paul Sartre illustrerer det godt. Han var svært kritisk til strukturalistenes posisjon; han så i Foucaults Tingenes orden ”borgerskapets siste skanse mot marxismen” – nettopp fordi han mener Foucault her forsøker å oppheve historien.

For marxismen har alltid livnært seg av en tiltro til historien: Tanken var at historien har en fornuft, at den leder mot seier for det gode enten den vil eller ikke. Alt borgerskapet kan gjøre er da å bygge midlertidige demninger eller barrierer som skal holde tidevannsbølgen tilbake, sier Knut Ove Eliassen.