6. Barthes om lesbare og skrivbare tekster

– Barthes skiller litteraturhistorisk mellom det han kaller lesbare og skrivbare tekster, sier Knut Ove Eliassen.

De skrivbare tekstene er tekster som lar seg anrike, som hele tiden lar seg realisere på en ny måte: De er kvalitativt sett gode tekster. Man poder en teori på dem og de fremstår i nytt lys.

Ikke bare kiosklitteratur

Lesbare tekster er omvendt de som motsetter seg den type poding og anrikelse. Kiosklitteraturen er derfor dårlig ikke fordi den selges i kiosker, men fordi den er så fattig på lesninger.

Lesbare tekster er imidlertid ikke bare triviallitteratur, skillet mellom lesbar og skrivbar er også en litteraturhistorisk nyansering. Lesbare tekster finnes f.eks. innenfor regelbasert, klassisistisk diktning.

Racines "Fedra" er et eksempel på dette — som Barthes for øvrig har skrevet omfattende om i samlingen Sur Racine ("Om Racine"). Den franske klassisismens diktning er i høy grad er styrt av poetologiske regler, dvs. foruteksisterende prinsipper for hva som er god diktning. At den i en slik grad er retorisk kontrollert betyr igjen at leserens frihet er sterkt begrenset.

Konsekvensene av retorikkens sammenbrudd

I og med overgangen fra klassisisme til romantikk på 1700-tallet bryter retorikken sammen. I det øyeblikket latinskolen forsvinner, lærer ikke forfatterne retorikk lenger.

Den retoriske ferdigheten forsvinner også som ideal: I romantikken er den beste dikteren ikke den som best klarer å følge et sett med regler, men den som best klarer å gi uttrykk for seg selv. Den skrivbare teksten er en romantisk eller en postklassisistisk tekst.

Tilbake til fortolkningen

– Innebærer Barthes’ holdning en oppvurdering av fortolkningen i forhold til strukturalismen?

– Ja, fortolkning er det strukturalismen vil vekk fra. Fortolkning er jo per definisjon en subjektiv aktivitet, en formidling via den individuelle leser. En fortolkning lar seg ikke etterprøve, den kan imidlertid like fullt fremstilles på et vis som er retorisk overbevisende.

Ingen lesererfaring er uavhengig av leserens situasjon eller for eksempel det han eller hun nettopp har lest. Slik har enhver lesning et element av singularitet, og kan ikke gjenskapes; en ny lesning vil være annerledes enn den første, sier Knut Ove Eliassen.

Fortolkningen er unik, den er subjektiv, den er der og da. Den er dermed uvitenskapelig ut fra en vitenskapsforståelse der vitenskapelighet er knyttet til etterprøvbarhet. Dette var også begrunnelsen for den strukturalistiske metodelæren: ved hjelp av metodisk stringens ville den befri seg fra fortolkningen.