skilleStemmer fra arkivetskilleLitteraturquizskille_slutt
litteratur_lesekunst_teorier_3_1_banner
Her er du: NRK.no > Nyheter > Kultur > Lesekunst > Teorier Sist oppdatert 13:28
Ansvarlig for sidene:
Tom Egil Hverven

 
Poststrukturalisme

15. Lesning som maktkritikk

– Man kunne kan si det slik at litteraturen har blitt avsakralisert, blitt trukket ned på jorda, sier Knut Ove Eliassen.

Publisert 19.09.2002 13:16.
- Hva betyr det?

- Litteraturen er ikke lenger er omgitt av den form for genidyrkelse som preget den gamle litteraturhistorien: ideen om store menn med store ånder som befinner seg i annen sfære enn oss alminnelige dødelige. Det er en god ting. Men det er ikke bare poststrukturalismens fortjeneste, det er like mye strukturalismens og for så vidt også marxismens fortjeneste.

Marginalen som etisk forpliktelse

Veldig viktig er også poststrukturalismens evne til å se litteraturen fra de marginalisertes perspektiv. Det er også noe som skiller den fra strukturalismen, at den har en etisk forpliktelse. Det er en av grunnene til at poststrukturalismen har gått så godt sammen med feministisk litteraturteori [lenke], men også med queer theory og forskjellige former for minoritetsstudier.

Poststrukturalismens skepsis til kanon, altså til de bejublede, veletablerte tekstene, ledsages av en åpenhet og et blikk for hvordan kanon og fortellingen om nasjonal identitetsbygging produserer en marginalitet, en periferi.

Periferien definerer sentrum

For at noe skal være i sentrum, må nødvendigvis noe annet være marginalt: for at noe skal være normalt må noe nødvendigvis være unormalt. Poenget er velkjent fra Derrida: For at det skal finnes et sentrum, må det også finnes en periferi.

Faktisk er det periferien som konstituerer sentrum, ikke sentrum som konstituerer periferien. Den litterære kanon blir konstituert av det som er utenfor, av triviallitteraturen. De normale og lovlydige blir normale og lovlydige fordi de sperrer de unormale og forbryterne inne. Det kollektive, ”normale” vi-et konstitueres som det motsatte av det anormale og det perifere.

– Så poststrukturalismen har vært med på å bryte ned grenser, blant annet de grensene som har vært trukket rundt kanon?

– Den har i alle fall vært sterkt medvirkende i kritikken av kanon. Jeg vil ikke si at poststrukturalismen i seg selv bryter ned grenser, men den viser hvordan enhver norm nødvendigvis er basert på en sentrum-periferi-modellen.

Kritiserer makt, men makta er der

De tenkerne som omtales som poststrukturalister er alle opptatt av å vise hvordan vi er omgitt av mekanismer og institusjoner som vi kan og bør kritisere, men at vi samtidig aldri vil helt kunne bli fri fra det vi kritiserer. Vi kan kritisere makta, men makta vil alltid være der.

I ethvert samfunn er det bestemte typer organiserende mekanismer som produserer noen vinnere og noen ofre. Vi kan kritisere fortolkningen, men havner selv uvegerlig ut i fortolkning idet vi vil si noe om en tekst. Det er et grunnleggende vilkår.

Det finnes ingen endegyldige lesninger, ingen absolutte sannheter som en gang for alle setter tingene på plass. Den kritiske lesningen er en aktivitet som aldri er ferdig, og som alltid må ta til på nytt, avslutter Knut Ove Eliassen.

POSTSTRUKTURALISME 
Poststrukturalisme
1. Historiske røtter: Levi-Strauss og Lacan
2. En anti-humanistisk vitenskap
3. Strukturalisme i litteraturvitenskap
4. Poststrukturalister: Barthes, Foucault m.fl.
5. Barthes og anrikende lesning
6. Barthes om lesbare og skrivbare tekster
7. Forfatterens død, leserens fødsel
8. Fra verk til vev
9. Foucaults vitensarkeologi
10. Nylesning av Nietzsche
11. Foucault og genalogien
12. Diskurs? Ta ordet "sex", for eksempel.
13. Barthes: Lysten ved teksten
14. Nasjonallitteratur på skrothaugen
15. Lesning som maktkritikk

 
Forfattere
Verker
Teorier
Copyright NRK © 2009  -  Telefon: 815 65 900  -  E-post: info@nrk.no