5. Barthes og anrikende lesning

– Den teoretiske grunnen til at strukturalismen kollapser registreres eksemplarisk i Roland Barthes’ S/Z fra 1970, sier Knut Ove Eliassen.

Leseropplevelsen borte

- Barthes’ utgangspunkt er en meditasjon over hans erfaringer med den strukturalistiske analysen; i det øyeblikket en tekst analyseres ned til sine funksjoner, skjer det noe med det litterære objektet: det blir på sett og vis vekk. Det som er knyttet til erfaringen av verket, leseropplevelsen, forsvinner.

Noe annet forsvinner også: nemlig innsikten om at hver gang en tekst leses, så fremviser den forskjellige egenskaper, den realiseres alltid på forskjellige vis. For Barthes er dette en avgjørende egenskap ved litterære tekster, han gjør det faktisk til et kvalitetsspørsmål.

Spørsmålet om kvalitet

Den gode teksten er den som lar seg lese på flere forskjellige måter. Slik kommer Barthes til å puste liv i et problem strukturalismen hadde oversett, ja hadde vært nødt til å over, nemlig spørsmålet om litterær kvalitet.

– Dette får ikke strukturalismens søken etter lovmessighet fram?

– Nei, den er ikke interessert i den individuelle lesningen eller leseerfaringen, som den betrakter som et overflatefenomen eller et spørsmål om psykologi.

Strukturalismen bestreber seg på å komme ’på baksiden av’ denne typen individuelle erfaringer (og det forhold at tekster alltid realiseres bare for den som leser, idiosynkratisk) og snarere nå ned til noen dypere strukturer. Og som sagt: Strukturalismen er uten et begrep om kvalitet.

Bare det er tekst, spiller det ikke noen rolle hva slags tekst det er. Strukturalismen vil ned og finne dypstrukturene. Ulempen med dette er at det i det lange løp lett blir langtekkelig alltid å avdekke de samme strukturene.

Hva skjer mellom tekst og leser?

Barthes peker i S/Z på at litteraturvitenskapen står overfor et valg: enten kan den bestrebe seg på å gjenfinne tekstens essens, dens hemmelige koder, dens skjulte systematikk. Eller den kan ta for seg lesningens nivå, møtet med teksten, og se hva er det teksten faktisk kan i dette møtet, hva er det den forløser hos den enkelte leser.

S/Z er en illustrasjon av dette. Ved å anvende forskjellige metoder på Balzacs novelle ”Sarrasine” viser han at de forskjellige teoriene ikke genererer den samme teksten, men forskjellige tekster.

Metoden fører altså ikke til en reduksjon av teksten til dens grunnleggende prinsipper, men snarere til å berike teksten, å åpne nye aspekter ved den. Konklusjonen er at litteraturvitenskapelig arbeid viser seg å være en utvidelse av teksten, eller en ”anrikelse”, som er termen Barthes bruker.